Da Sofiemyrhallen kokte og vi var best i Norge

Har du sunget eller skreket de overnevnte strofer, så var du sikkert en av hundrevis, noen ganger over tusen, som fant veien til Sofiemyrhallen da Kolbotn håndballherrer kjempet i Norgestoppen. En ellevill reise som ble kronet med seriemesterskap i sesongene 82/83 og 83/84.

Interessen økte voldsomt da resultatene var på topp, men for noen av de som var med på eventyret, startet det før både seriemesterskap og toppseriespill. Noen var med fra starten av, deriblant Stein Mamen. Han skulle i mange år spille en sentral rolle.

– Vi rykket opp fra 4. divisjon til 2. divisjon i løpet av to sesongen. Vant 2. divisjon første sesong også, men vi røk i kvaliken. På andre forsøk lyktes vi med opprykket til 1. divisjon, forteller Stein Mamen.

Lagde system

La oss med en gang gjøre klart at når vi snakker om 1. divisjon, er det i dag Eliteserien, mens 2. divisjon tilsvarer dagens 1. divisjon osv. Og Sofiemyrhallen var kun halvparten av dagens størrelse.

– Det er grunn til å nevne et par personer som var svært avgjørende i starten. Først og fremst Fred Kongsten og Jostein Wigum på trenersiden, dessuten Arild Syvertsen som oppmann. De fikk system på ting. I tillegg til et styre som ønsket å satse, fortsetter Mamen.

14. september 1975 var det klart for håndballherrenes debut i 1. divisjon, på hjemmebane i Sofiemyrhallen. Rolf Kihlman (ja, faren til en viss tannlege på Kolbotn) var mannen bak det første Kolbotn-målet foran 650 tilskuere i en fullsatt Sofiemyrhallen. Kampen mot Nordstrand endte for øvrig uavgjort 13-13.

Alltid fullt

Og det er ingen tvil om at supporterne var med å gjøre denne epoken til noen helt spesielt, da særlig for spillerne. Sofiemyrhallen var en fryktet bortearene for de andre lagene i 1. divisjon.

– Det var alltid stappfullt og ikke minst en utrolig stemning. Folk måtte stå bakerst. Og det var alltid kø for å komme inn. Det var bare enormt, og ikke bare i Sofiemyrhallen. Supporterne fulgte oss jo overalt. Selv om de to seriemesterskapene var det største, så er nok opprykket til 1. divisjon det sterkeste minnet. Mot Herulf i en fullsatt Moss-hall, men hvor det var flere fra Kolbotn enn hjemmelagssupportere. Den stemningen da vi hadde vunnet, kommer jeg aldri til å glemme, mimrer Stein Mamen.

Som vanlig tok mange av tilskuerne, og spillerne, turen til Karjolen etter kampen. Han peker også på at under bensinkrisen i 72 klarte supporterne å sørge for buss til bortekamper, til tross for at kun helt nødvendig kjøring var tillatt.

Cupfinalen i 79

Neste høydepunkt, som tross alt endte som en nedtur, var cupfinale i 1979.

– En utrolig spennende kamp som endte bittert. Vi tapte med ett mål etter fire ekstraomganger, sier Mamen.

Det skulle aldri bli noe cupmesterskap for håndballherrene. Men noen år senere var det klart for høydepunktene i denne Kolbotn-epoken. Seriemesterskapene i 1982/83 og 83/84.

Og da er det spesielt ett navn som må nevnes.

– Nei, det er klart at Gunnar Helgevold, som kom inn som spillende trener var helt sentral, vi kan vel si at han var «kongen». Med sitt utrolige vinnerinstinkt, klarte han å få det ekstra ut av oss. Dessuten var han i tillegg til en god trener også et stort menneske, som virkelig brydde seg om spillerne. Han tok gjerne en telefon for å sjekke at du hadde det bra, forteller Stein Mamen.

Overraskelser

Selv var han det som kalles midtback i storparten av sesongene. Under seriemesterskapene var han på slutten av sin spillerkarriere. Den første sesongen litt blanding av spiller/lagleder, det siste året kun lagleder. Og det har vi hørt kunne by på litt overraskelser.

– Du tenker på telefonsamtalene fra Helgevold regner jeg med. I tillegg til trenerjobben så studerte Gunnar jus, og jobbet i politiet. Sistnevnte sted jobbet han nattvakter, og den gang hendte det nok at de var litt rolige. Da tenkte han håndball. Så det hendte at han ringte midt på natten for å diskutere håndball, men det gikk bra det også, sier Mamen.

«Guttegjeng»

Men hvordan kunne det skje at Kolbotn kom fra intet, og var med å dominere vår øverste serie i 13 sesonger?

– Først og fremst vil jeg trekke fram at vi var en gjeng som hadde et utrolig samhold, og så var det veldig bra sosialt. Vi var en «guttegjeng» som var tidlig utviklet, og hvor alle kjente hverandre i starten. At det var så mange Kolbotn-gutter med i begynnelsen, tror jeg var viktig for at «alle» ville følge oss. Vi kjente supporterne og de kjente oss. For det er klart at supporterne hadde enormt mye å si for denne epoken, forteller Mamen, som legger til at han savner den sosiale biten i dagens Kolbotn IL.

Foruten Stein Mamen selv var det fire spillere som var med fra det første opprykket, til og med seriemesterskapene. Det er Jacob Augestad, Bård Malmo, Runar Bauer og Vidar Bauer.

Legendarisk nachspiel

Seriemesterskapene førte selvsagt også med seg tre år med europacup, med blant annet en kvartfinale mot selveste Gummersbach. Tyskerne var på den tiden det ubestridte enerlaget, og vant Europacupen år etter år. Blant annet med verdensstjernen Heiner Brandt på laget.

Kolbotn tapte med skarve ett mål hjemme, men det var etter å ha tapt med ti mål borte. Det Mamen likevel husker best med dette, har ikke noe med kampen å gjøre.

– Etter kampen var det offisiell middag på rådhuset på Kolbotn. Når den var slutt inviterte jeg seks, sju av Gummersbachs landslagsspillere, pluss noen flere fra Kolbotn, hjem til meg på Vestre Ingieråsen på nachspiel. Dette gjorde nok inntrykk for da en av kameratene til nevnte Gunnar Helgevold noe senere meldte overgang til Gummerbach, hadde han fortalt til Gunnar at det første Heiner Brandt sa til ham, var at han husket nachspielet hos meg, humrer Mamen.

Nedturen

Nå var det ikke helt slutt på de gode resultatene for Kolbotns håndballherrer med de to seriegullene. I sesongen etter, som var Mamens siste, ble det en andreplass, men så gikk det nedover. Og for Kolbotn ble tretten et ulykkestall. For i den 13. sesongen i 1. divisjon (87/88) ble det nedrykk. Siden kom de aldri opp igjen.

Mange navn kunne vært nevnt i tillegg til de overnevnte, men ett navn må med: «Dunkeren» Lars Christian Haneborg.

Han var toppscorer for Kolbotn begge de to årene Kolbotn ble seriemestere og noterte seg for 111 mål i 82/83 og 146 mål i 83/84. I sistnevnte sesong ble han også toppscorer i den øverste divisjonen. Den bragden gjentok Haneborg i 84/85-sesongen med 149 mål.

Det bør også legges til at tidligere nevnte Vidar Bauer i mange år hadde rekorden på herresiden i antall spilte landskamper med sine 153 landskamper.

Nå heter det vel noe sånn som at alle eventyr har en lykkelig slutt. Kan det gjelde i denne sammenheng også? Kommer Kolbotns håndballherrer tilbake i det gode selskap?

– Nei, dessverre. Det har jeg ikke noe tro på, avslutter Stein Mamen.