– Alle kan redde verden litt lokalt

Vi står i en ikke-tilfeldig valgt hage på Solbråtan ved Kolbotn-vannet, med to ikke-tilfeldig valgte personer. Den ene er varaordfører i kommunen og MDG-politiker, Hans Martin Enger, og den andre er Mariella Nora Isabella Filberg Memo, lokal naturforkjemper gjennom mange år.

Kombinert med en lokalavis på besøk, blir det gjerne skarpe oppslag og harde ordskifter av den slags, men akkurat i dag skal det ikke rettes pekefingre eller rases mot natur-overtramp.

I dag skal det bare vennlig oppfordres til litt mer latskap.

– Plen er utrolig lite nyttig

Ja, du leste riktig. For hvis du bare er bittelitt latere med hagearbeidet i sommer, kan du være med å gi et lite, men viktig bidrag til å redde verden.

– Verden trenger sårt at den naturen som ikke er ødelagt ennå, bevares. Og der hvor vi allerede har tatt oss til rette, kan vi prøve å sette den litt tilbake igjen. Det verste er der vi har gjort om natur til asfalt, men en god nummer to er faktisk plen.

Hva behager, mister Enger? Skal vi ikke ha lov til å flotte oss med plen lenger?

– Joda, men plen er egentlig utrolig lite nyttig, annet enn at er fint for mennesker som vil spille fotball eller tasse rundt på den. Utover det har det veldig lite å si for det biologiske mangfoldet, så hvis vi gjør deler av eiendommene våre litt villere, så utgjør vi en forskjell, sier Enger.

Og det er litt som er stikkordet her?

– Ja, helt riktig. Selv har jeg tenkt nøye gjennom hvilke deler av hagen som brukes så ofte av oss at det er behov for en plen. Så er det andre deler hvor det egentlig er mye hyggeligere om det får vokse seg såpass høyt at det tiltrekker seg både blomster og bier, sier Enger.

En modningsprosess

Selv med et halvt liv som frontkjemper for natur, har Mariella Nora Isabella Filberg Memo forståelse for at det ikke kommer til å skje over natten.

– Jeg tror dette er en modningsprosess for folk. Og jeg anbefaler å tenke i det små. Det blir for mye å fordøye hvis vi skal oppfordre alle til å la hele hagen gro vilt, når folk tross alt er vant til plen og tuja. Men det hadde vært så fint om så mange som mulig bestemmer seg for å la en liten del av hagen sin bli litt villere, eller å differensiere hagen i soner. Da tror jeg mange også kan få seg en aha-opplevelse i hagen sin. At de opplever det litt mer som å «være på hytta» eller ute i naturen. Start i det små, for det hjelper det også, oppfordrer hun.

Fin gressplen er status

En halvfersk artikkel i A-magasinet gikk inn på at «jakten på striglede hager» handler mye om at plenen har blitt et slags statussymbol. Noen man vil vise frem. Noe man får komplimenter for.

– Den analysen er jeg helt enig i, men jeg håper kanskje noen kan gi litt ros for den ville hageflekken i den ellers så fine og striglede hagen også, sier Filberg Memo.

NB: Saken fortsetter under bildet.

Og heldigvis for miljøet begynner flere og flere hageeiere å se verdien av det.

– Ville hager er heldigvis en voksende trend. Vi bor i den delen av landet med den høyeste befolkningstettheten, men samtidig med det desidert største biologiske mangfoldet. Det er virkelig noen utfordringer med de motsetningene. Vi må derfor prøve å bli flinkere til å innlemme naturen på de stedene vi skal bo. Og da kan det starte med at vi har noen kvadratmeter av hagen som ikke er like striglet som en golfgreen, sier hun engasjert.

– Bidra der du kan

«Har dette egentlig noe miljøeffekt da, når 10 000 tankbåter dunker gjennom Suez-kanalen hver dag?», er det fristende å spørre om. Det tør vi ikke, så vi stiller heller følgende spørsmål:

– La oss si at 15 000 boligeiere i gamle Oppegård lar gresset gro og humla suse – har det noen effekt?

– Det er en bok som heter «Den ville hagen - kunsten å redde verden i egen hage» av Dave Goulson, og selv om det er en forenklet måte å si det på, så er det mye sant i det også, begynner Filberg Memo.

– Det er akkurat slik jeg tenker, fortsetter Enger. – Jeg må ta ansvar for det området jeg kan påvirke, både som politiker og hageeier. Det er hele poenget. Det ligger et stort ansvar på oss som har hage, at vi forvalter den skikkelig. Så bidra med det du kan, det er alt vi ber om, sier han engasjert.

Inne i hagen overdøves nesten praten av lydene fra naturen. Her er det et mekka for sommerfugler, helårsfugler, humler, gresshopper og andre arter.

– Det er nesten litt rart å stå her og bare høre, sier Hans Martin, tydelig inspirert over koret fra naturen.

– Vær litt latere

Midt på tomten står et hundre år gammelt pæretre, inntil husveggen. Det er usikkert om det er treet som lener seg på huset, eller omvendt. Ute i gresset står det noen gamle langpanner som har blitt til fuglebad og her det er til tider mye kortere avstand mellom badegjestene, enn på Ingierstrand, ifølge Mariella.

Praten går i stær, kråkeunger, fireflekkede blomsterbukker og døde stammer. Annenhver kvadratmeter har hun en ny observasjon, eller en historie.

– Dette treet er helt fantastisk. Denne stammen rommer så uendelig mye liv. Man må ikke finne på å hogge ned en sånn, for død ved er selve livsgrunnlaget for et stort mangfold av arter, sier hun.

La oss si at Mariella er idealet, mens du Hans Martin følger etter. Men hva skal vi oppfordre leserne til å gjøre?

– Det er utrolig mye å lære, men også utrolig enkelt å begynne. Det handler bare om å bestemme seg for et område, så kan man utgjøre en liten forskjell ved å gjøre en minimal innsats. Jeg håper dette oppslaget kan oppmuntre folk til å komme i gang. Bare finn et område og la det gro litt, sier politikeren.

«La det gro, la det gro!»

Så det dere sier er egentlig at folk bare kan være litt mer late?

– Ja, legg dere i hengekøya, finn frem en god bok og la gresset gro. Her har folk en unik mulighet til å bli bedre mennesker, bare ved å være litt latere. Her har du tittelmuligheter i fleng. «La det gro», «Det suser i sivet» eller om du bare oppfordrer folk til å være litt latere, gliser Enger.

Mariella oppsummerer det egentlig så enkelt og så presist:

– La naturen overta litt. Ikke rydd og strigl så fælt.

Et deilig mantra. Og så enkelt å leve etter.