Straks 40, men langt fra ferdig

17. januar fyller han 40 og nylig opplevde Frode Kippe det han selv beskriver som sitt desiderte karrierehøydepunkt med cupfinaleseier. Nå ser Kolbotns store fotballsønn tilbake på en fantastisk innholdsrik karriere, men lover samtidig at han fortsatt er skrubbsulten på mer fotball.

I en eksklusiv førjulsprat med Oppegård Avis snakker Kippe om alt fra oppveksten på Trollåsen, hvorfor Kolbotn utvikler så få toppspillere, sin egen lysende kombinertkarriere, legendestatusen i Lillestrøm og tiden i Liverpool FC. Men vi tar det ferskeste først: Cupfinalen 2017.

Krise før finalen

Da dommeren blåste av etter 90 heseblesende minutter, var det Frode Kippe alle snakket om. Ikke bare fordi han er en klubblegende-gigant og selvskreven lagkaptein på LSK, men også fordi han i løpet av kampen hadde fått to smeller i hodet, tre stifter i panna og en «erketypisk» Frode Kippe-bandasje rundt hele hodet. Som om ikke det var nok, scoret han selvsagt det avgjørende målet og i tillegg et selvmål som kunne blitt skjebnesvangert. Vi lar hovedpersonen beskrive både inngangen til, og selve kampen, med egne ord.

– Det ble en spesiell kamp, ingen tvil om det. Jeg hadde ligget i senga med sykdom hele uka før finalen og hadde knapt vært borti i en ball. Da søndagen kom, slet jeg fortsatt med tett bryst og null pust, og selv om jeg hadde bestemt meg for å spille uansett, så var jeg stressa. Med hjelp av det medisinske apparatet som hadde funnet frem alt de hadde av medisiner innenfor regelverket, kom jeg meg på beina, men jeg følte meg alt annet en fin på oppvarmingen. Jeg slet rett og slett med å bevege meg, og hadde hverken pust eller stemme til å prate, sier Kippe med et glis.

NB! Saken fortsetter under videoen! Her kan du se Kippe skåre!

– Du har et valg

Kampen startet likevel på best tenkelig vis. 1-0 til LSK kom før to minutter var spilt. 2-0 etter 12 minutter. Alt så både behagelig og avgjort ut. Men det skulle bli både vondt og vanskelig.

– Det ble mye meg etter hvert egentlig. Først fikk jeg én trøkk i hodet hvor det gikk litt rundt for meg. Jeg kommer meg ut på banen igjen og blir involvert i målet de får der, så vi går til pause med 2-1. Tidlig i andreomgang får jeg den andre hodesmellen, som gjør at jeg må stiftes sammen i panna og få bandasje, forteller Kippe.

For de som så på fra sofaen, så det fryktelig ubehagelig ut. Det var det også.

Les også: Slik blir serieoppsettet for toppseriedamene i 2018

– Jeg har vel følt meg bedre enn da liksom, men da har du et valg. Det er 2-1, du spiller cupfinale foran 25 000 tilskuere og en million TV-seere. Du kan enten synes synd på deg selv, eller så kan du «trøkke til» som før og gå «all in» i neste duell.

Det første alternativet hører ikke til i Frode Kippes ordbok…

– Det er vondt der og da, men det må du skvise unna og tenke at sjansen er her og nå. Det kan være den siste muligheten jeg får, forteller hovedpersonen.

Fra «turban» til eufori

Som sagt så gjort, og det går ikke mange minuttene – fem for å være helt nøyaktig – fra han er ferdig lappet sammen, til han stiger til værs i Sarpsborg-boksen og stanger inn 3-1 foran Kanarifansen.

NB: Saken fortsetter under bildet.

Det er en betydelig overdrivelse å si at kampen deretter ebbet ut i en behagelig LSK-seier, for det var en av de mest hektiske og intense avslutningene på en cupfinale på flere tiår. Som «alle» vet endte det med at Kippe nok en gang kunne heve Kongepokalen foran jublende fans. Der og da føltes det på mange måter som å «runde spillet». For selv om Kippe har vunnet samme pokal tidligere, var dette større. Mer unikt.

Les også: Kolbotn serieåpner borte

– Det føles som et karrierehøydepunkt, det gjør faktisk det. Da vi vant i 2007 hadde vi kvalitetsspillere over hele linja og vi var soleklare favoritter i finalen. Denne gangen var vi underdogs og det var ikke så mange andre enn vi selv som trodde på oss, sier Kippe med stolthet.

Tiden i Liverpool

Apropos cupfinalen som karrierehøydepunkt. Det er store ord når det kommer fra en mann som ble kjøpt av sin egen favorittklubb som 20-åring.

Med fasit i hånd ble riktignok ikke Liverpool-tiden den eventyrhistorien man kunne ønsket seg, men for en da halvvoksen gutt fra Kolbotn var det uansett stort.

Les også: Det blir mye lokal motstand neste sesong!

I første omgang ble han sendt på en ukes treningsopphold og han reiste over med bagasjen full av fotballsko, drømmer og en god dose nervøsitet.

– Da var jeg spent ja, jeg skal innrømme det. Jeg følte meg veldig kvikk og bra den uka jeg var der, jeg syntes jeg leverte veldig bra og at jeg matchet dem godt, mimrer han.

Akkurat det syntes han egentlig var litt overraskende, for datidens Liverpool-lag inneholdt stjerner som Robbie Fowler, Steve McManaman, Sami Hyypiä, Paul Ince og Michael Owen. Jada, Steven Gerrard var også der, men han var en unggutt på Frodes egen alder, på den tiden.

– Ting gikk så fort

Kippe hadde omtrent ikke landet på Gardermoen etter treningsuken før agent Erik Solér ringte og sa at Liverpool ville ha ham. Drømmen skulle bli til virkelighet. Hovedpersonen selv husker faktisk ikke så mye av det.

– Det er litt kjipt at jeg ikke husker helt hvor stort jeg sannsynligvis syntes det var, for ting gikk så fort akkurat da. Jeg klarte nok ikke å reflektere over det, eller å ta det til meg skikkelig, og jeg hang på en måte bare med, forteller Kippe.

Les også: Gleder meg til å starte sesongen!

Etter noen vanskelige forhandlinger mellom klubbene, hvor alt på et tidspunkt så ut til å gå i vasken, dro Kippe over i starten av januar. Midt i den engelske sesongen var han endelig Liverpool-spiller. Tanken var å bruke god tid på å tilvenne seg nivået og gradvis fases inn.

– Jeg var jo fortsatt veldig ung, så jeg hadde ikke noen problemer med å akseptere det. Og jeg synes jeg hadde en veldig god utvikling det første halvåret, sier Kippe.

NB! Saken fortsetter under videoen! Se Frode Kippe i aksjon!

Ble leid ut

Klubben var enig, og selv om manager Gérard Houllier etter hvert tok ham til side og sa at han ville at Kippe skulle leies ut for å få litt flere kamper, føltes det som et riktig utviklingssteg. Stoke ble neste stopp og den norske krigeren spilte seg raskt til fast plass på laget i løpet av de månedene han var lånesoldat. Faktisk spilte han så godt at Stoke ønsket å kjøpe ham.

– Jeg skal innrømme at jeg følte at veien til å etablere seg på Liverpool virket lang, så det hadde ikke vært utenkelig at jeg hadde gått hvis det ble aktuelt. Men Liverpool avslo budet, så da dro jeg tilbake dit igjen.

Sjansen som aldri kom

Før sesongen i 2000 fikk Kippe det han selv beskriver som en utrolig god oppkjøring, hvor han spilte fem av sju oppkjøringskamper.

– Da følte jeg at jeg var med, men da sesongen startet ble jeg plassert på benken og det ble liksom ikke noen muligheter. Stopperne Hyypiä og Henchoz spilte godt og holdt seg skadefrie, så det ble aldri min tur. Det ble kun med noen kamper på benken, sier Kippe.

Les også: Knut Slatleim får ny tillitt

Og så tilfeldig kan altså karriereveien være. Der han i starten av Lillestrøm-karrieren fikk sjansen på grunn av en skade på en annen spiller, skjedde aldri det i Merseyside-klubben.

– Det er det handler om. Man må få sjansen, og da må man ta den. Det fikk jeg dessverre ikke og etter hvert falt jeg utenfor troppen også. Da er jo veien litt lengre og da var det heller ikke så vanskelig å si ja til et nytt låneopphold i Stoke i 2001, fortsetter han.

Ønsket å spille fotball

Han spilte fast da også, men det kom aldri noe nytt tilbud. Kippe skjønte at Englands-eventyret gikk mot slutten. I 2002 returnerte han til Norge og LSK.

– Grunnen til at jeg reiste hjem var ønsket om å spille fotball. Det var noen klubber i England også som var interessert, men på den tiden var det nesten like gode tider økonomisk i norsk fotball som på nest øverste nivå i England, så det var ikke så stor forskjell. Dessuten fikk vi vårt første barn der borte, så det var trygt og godt å komme hjem også, forteller Kippe, mens julelunsj-gjester på Kullebunden både skåler og skråler.

Drømmen om et nytt utenlandsopphold beholdt han noen år, men siden har det altså vært LSK. Det er det i alle fall ingen i Lillestrøm som er lei seg for.

Liker ikke oppmerksomhet

Han virker for så vidt ikke lei seg selv heller. Han har nytt hver eneste sklitakling for klubben, hver eneste hodeduell og hver eneste sesongoppkjøring. Men han er selvsagt altfor blyg til å anerkjenne sin egen status som klubblegende og det faktum at en hel by forguder ham.

Les også: Jenny Norem forlenger med Kolbotn

– Det er mange gode spillere som har vært i LSK, men du blir så klart husket når du har vært med på to cupgull, begynner han. – Jeg kan egentlig ikke forholde meg til såkalt legendestatus, og jeg er egentlig ikke så glad i for mye oppmerksomhet heller. Det er kanskje litt derfor jeg fortsatt bor her ute også. I Lillestrøm er det fotball 24/7, mens jeg er glad i å koble ut litt når jeg kan. Bare det å skulle å gå på butikken i Lillestrøm er «vanskelig». Her er det ikke sånn, men for å svare på spørsmålet ditt, så bruker jeg ikke mye tid på å tenke legendestatus, nei, parerer han.

NB! Saken fortsetter under videoen! Se Frode Kippe i aksjon med lagkameratene i cupfinalen!

Alltid Oppegård

Med unntak av et halvår i Lillestrøm og årene i Liverpool, har han bodd i Oppegård. Oppveksten på Trollåsen var aktiv med fotball hele sommerhalvåret og langrenn og skihopp den andre halvdelen. Faktisk var han ansett som en større talent med ski på beina, enn med ball. Og ifølge NRK-legenden Arne Scheie er han én av to Eliteserie-spillere som har hoppet over 100 meter på ski. (Den andre er Stig Inge Bjørnebye, red anm.)

– Jeg var et vel så stort talent i hopp og kombinert, og jeg vant både hopp og kombinert i Donald Duck-lekene, som var det største på den tiden, mimrer Kippe.

Som så mange andre norske hoppere var det en svenske som satte en stopper for hoppkarrieren.

– Ja, det var V-stilen (innført av svenske Jan Boklöv red. anm.) som knakk meg. Jeg var rett og slett for stor, humrer han.

Les også: Er med på toppserielaget også i 2018

Så i 93-94 la han hoppdressen i skapet for godt og satset på fotball. Det var først et par-tre år senere han skjønte at han kunne bli god.

– Jeg kom inn i et veldig godt treningsmiljø på Kolbotn og klarte å etablere meg på A-laget, med en trener som heter Trond Schølberg. Han så potensialet mitt tidlig, forteller Kippe.

Det var for øvrig også Schølberg som har æren for at Kippe endte som midtstopper, for frem til da trakterte kraftstopperen rollen som venstrekant(!).

NB: Saken fortsetter under bildet.

Få toppspillere fra Kolbotn

Det er et viktig tema vi må drøfte med 39-åringen før vi slipper ham til julefeiring med familien: Kanskje med ett bra unntak i Carl Erik Thorp, er Kippe den siste virkelig gode spilleren Kolbotn IL har fostret frem på herresiden. Det lyser opp i de karakteristiske øynene når vi forteller at vi stusser litt over hvorfor det produseres så få toppspillere fra Kolbotn?

– Det er utrolig få med tanke på hvor stor fotballgruppa er, så jeg synes det er rart at de ikke har fått frem flere. Uten at jeg har vært inne i fotballen på Kolbotn på mange år, så er det nok noe som kan gjøres for å få klubben på et litt bedre spor. Potensialet ligger der, men for talentene har det stoppet opp, begynner han.

Helt tilfeldig tror han i alle fall ikke at det er.

– Før vet jeg i alle fall at det var vanskelig å få til et samarbeid på tvers av skolene, og det tok lang tid før man ble samlet og kunne «spisse» et lag. Da er det alltids noen som blir utålmodige og går videre. Kanskje har damefotballen tatt fokuset fra klubbens side, spekulerer Kippe.

Han blir derimot glad for å høre at Kolbotn IL har tatt bevisste grep om spillerutviklingsbiten de siste årene og at det satses med friskt mot.

– Jeg mener det er viktig å få til en bra organisering så tidlig som mulig, kanskje fra de er rundt 11-12. Det er en viktig periode. Det er i hvert fall ingen tvil om at det kommer for få gode spillere herfra. Vi må sørge for å lage så gode opplegg lokalt at de blir her så lenge som mulig, men så lenge potensialet ligger der i form av størrelse på klubben, så er det jo i hvert fall håp om å få til noe, mener Kippe.

Null 40-års krise

Du blir 40 år 17. januar. Kjenner du på noe krise? Blir det øredobb, motorsykkel, Birken eller noe annet klassisk kriseaktig?

– Haha, nei jeg gjør egentlig ikke det. Jeg registrerer at jeg blir 40 og jeg blir påminnet det hele tiden, men jeg tenker ikke så mye på det. For fire-fem år siden irriterte det meg litt at alle skulle mase om når jeg skulle gi meg, men nå er jeg helt avslappet til det. Ja, jeg er straks 40, men jeg føler meg ung. Jeg har opplevd, og opplever fortsatt, ting jeg alltid har hatt lyst til, så jeg føler ikke på noe krise nei, ler han.

NB: Saken fortsetter under bildet.

Og selvsagt skal han spille mer fotball. I utgangspunktet har han kontrakt i én sesong til, men Kippe utelukker ikke noe.

– Jeg gleder meg til ny sesong, og jeg har aldri slitt med motivasjonen. De siste årene tror jeg faktisk at jeg har satt pris på fotballen enda mer, for jeg vet hvor heldig jeg er som får holde på med noe jeg elsker. Fortsatt har jeg det fantastisk gøy og derfor vil jeg egentlig holde på så lenge som mulig, slår han fast.

Holder dørene åpne

Og når skruknottene en dag skal pensjoneres for godt, er det slett ikke utenkelig at han fortsetter i fotballen.

Les også: Han er Norges mest allsidige bryter

– Jeg både håper og tror det blir spennende oppgaver for meg i Lillestrøm den dagen den aktive karrieren er over. Jeg har ikke låst meg til noe, så om det blir som trener eller i administrasjonen er ikke noe som er bestemt foreløpig. Jeg har tatt alle trenerlisenser jeg kan ta, så det er mulig, men jeg er også åpen for å være med å bygge klubb på andre måter, forteller Kippe.

Den tid, den glede. Først skal han ut i krigen igjen og når han spiller årets første seriekamp jubilerer han med sin 400 toppseriekamp for LSK. Gratulerer og lykke til med sesongen 2018.