Penger, politikk og prioritering

NB: Dette er et debattinnlegg. Innholdet representerer innsenders meninger.

Klokken er 16:00 presis. Høstens aller første kommunestyremøte klubbes i gang av ordføreren. I dag er vi bare 44 representanter til møtestart, men vi blir fulltallige etter hvert. 

Et raskt blikk på sakskartet forteller at vi kan se langt etter en rolig start på høsten. Ymse saker av ulik betydning skal behandles før vi kan trekke tilbake til hvert vårt.

Jeg kom, som vanlig, heseblesende inn til dette møtet også, men i dag var marginene på min side. Inne i god tid før møtestart, faktisk.

På vei inn i salen plukker jeg med meg en grovbaguett med egg og røkelaks – dette blir middagen. Desserten må vente.

Når alle har satt seg, starter oppropet. Noen svarer lavmælt, andre markerer sin tilstedeværelse med rungende "JA". Jeg kjenner at rebellen i meg vil bryte mønsteret, kanskje si noe annet enn "ja". Tilstede, hoi, på plass, vurderer jeg raskt i mitt stille sinn.

Før jeg rekker å tenke mer over det, ropes navnet mitt opp. Kortslutning i hodet. Den gamle vanen vinner over nytenkning. Det blir et JA fra meg også denne gangen. 

Neste gang, skal jeg virkelig gi etter for min indre rebell. Ja-ene skal få seg en utfordrer.

Hometown Glory og mørketall

Vi vender blikket mot flygelet bak i salen, og de neste minuttene blir vi nok en gang underholdt av dyktige artister fra kulturskolen. Jenta med fløyelsstemmen synger Adeles Hometown Glory, og jeg kjenner at hårene på armene reiser seg. Denne kraftfulle fremføringen setter tonen for møtet – en påminnelse om hvorfor vi er her, om vårt felles ansvar for lokalsamfunnet.

Med sangen friskt i minnet går vi videre til første punkt på agendaen. 

Politiet inntar podiet, nok en gang for å redegjøre for situasjonen med ungdomskriminalitet. Dette har preget samtalene de siste ukene – naboer og folk jeg møter er bekymret. Kan barna våre lenger gå trygt alene i området?

Politiet er også bekymret, men ikke for antallet lovbrudd. Det har de kontroll på, og de vet stort sett hvem som lager trøbbel. Det er mørketallene som bekymrer mest. Ungdomskriminaliteten har ikke økt så mye sammenlignet med fjoråret, men de som begår ugagn er blitt yngre. Mye yngre. Narko, vold og ran før skjeggvekst og stemmeskifte, er realiteten for noen av barna i kommunen vår. 

Heldigvis er det få ungdommer vi snakker om her, men det viser seg at de få lager enorme bølger i lokalsamfunnet.

Politiet fortsetter med realitetsorienteringen. Været spiller også inn, sier de. Dårlig vær, mer kriminalitet. Fint vær, mindre kriminalitet. Og igjen så gjentar de at det er mørketallene som uroer dem – for få tør å anmelde. 

Lovens lange arm har derfor et viktig budskap eller rettere sagt bønn til lokalsamfunnet; det er viktig å anmelde. Ikke la deg skremme til stillhet av små barn. For det er nettopp det de er. Barn. Ved å ikke melde fra til politiet, bidrar vi jo til at de kan fortsette akkurat som før.

Flere representanter kjenner på et behov for å bli hørt etter politiets innlegg. Jeg tar turen opp til talerstolen, takker for informasjonen, og spør – både som bekymret forelder og politiker: Hva kan vi gjøre?

Det er viktig å styrke foreldrene og det forebyggende arbeidet må opp på agendaen, sier politiet bestemt. 

Ja, nå er det jo snart tid for budsjettarbeid, og politikk handler til syvende og sist om prioriteringer. Da blir det spennende å se om vi vil prioritere langsiktig forebygging fremfor umiddelbare «brød og sirkus»-løsninger i kommende budsjettforhandlinger. Tiden vil vise. 

Vi er ferdig med bekymringene rundt økt ungdomskriminalitet og hopper rett over til nytt tema. 

Lokale representanter for Norsk Folkehjelp overtar talerstolen. De forteller om sitt arbeid i lokalsamfunnet, og at de nå snart står på bar bakke. Når leiekontrakten ikke fornyes, må de finne nye lokaler. Kan vi politikere hjelpe dem? 

Dette burde være en enkel sak, hvisker jeg til partikollegaen. Jeg ser meg rundt – ingen hoderist, ingen protester. Kanskje kan vi finne en løsning her, kanskje ikke. 

Nitrogenrensing, rør og mobilskjerm

Neste på talerlista er Morsa og lederen for vannområdeutvalget. Temaet? Nitrogenrensing, rør, innsjøer og vann sånn generelt. Damen på podiet er flink til å formidle og forenkle for mangfoldet av representanter, men nå begynner konsentrasjonen min å svikte. Kunnskapsnivået mitt om nitrogenrensing? Ikke noe å skryte av, for å si det mildt.

Jeg titter på mobilen. Ser at Aftenposten har en sak om folk som betaler raskere løpere til å løpe for dem på Strava. Jeg vet ikke om jeg skal le eller irritere meg. Jeg velger å le. Litt virkelighetsflukt er ikke så ille når temaet er tungt.

Mitt indre ønske om pustepause blir besvart av ordføreren. Pause annonseres og alle er enige om at det er nødvendig nå. Kaffekoppen og vannglassene er tømt for lengst. Konsekvensene av det synes på de lange og raske skrittene representantene tar mot det endelige målet, toalettet. 

Handlekraft 

Safarikjeksen og nøttemiksen var verdt ventetiden, og nå er pausen over og det er tid for dagens ordinære sakskart. 

Den første saken går gjennom uten så mye om og men. Sak nummer to om høringsuttalelse til marakloven, trekker derimot flere taletrengte representanter. Opposisjonen har samlet seg om noen felles punkter. Vern mer natur, vi vil ha mer grønt og ikke tillatt større inngrep i marka, ropes det fra mindretallet. 

Det blir jo ikke sånn. Utvalgets innstilling stemmes frem av flertallet, og slik blir det med den saken. 

Deretter er det tilstandsrapporten for barnehager og grunnskole. Det er ikke lystig lesning. Mobbetallene øker, det er for mye fravær blant elever, og vi oppfyller ikke pedagognormen i barnehagene. 

Det er mange som vil ha ordet. Alle er enige om at noe må gjøres, men løsningene lar vente på seg. 

Jeg går opp til talerstolen igjen. Gjentar budskapet mitt fra tidligere møter: Vi må satse mer på forebyggende arbeid. Det er den beste investeringen. Få tilbake skolemiljøteamet, sier jeg. Jeg merker at jeg snubler litt i ordene, men snakker litt høyere for å kompensere. 

Representanter fra begge leir løfter den ene bekymringen etter den andre. Enden på denne visa er at vi skal følge nøye med og bestiller i tillegg en ekstra evaluering av mobbeombudets arbeid til neste års tilstandsrapport. 

Det er nok handlekraft for i dag, tenker jeg. Nå parkerer vi disse bekymringene helt gratis på en parkeringsplass i nærheten av en skole der flere og flere elever sliter med fravær og mobbing, eller kanskje utenfor en barnehage der ansatte såvidt har muligheten til et toalettbesøk i løpet av arbeidsdagen.

Luksusfelle neste?

Vi går videre. Nå er det 2. tertial som skal behandles. Denne rapporten gir informasjon om kommunens økonomi, måloppnåelse og tjenesteutvikling de siste fire månedene. 

Tallene viser et merforbruk, og foreløpige beregninger viser at vi hittil er 60 millioner i minus. Og mer skal det bli. I Handlingsplanen er det også planlagt et omstillingsbehov for 100 millioner i året. Dette betyr at sparekniven må frem. 

Vi behandler ikke budsjettet i dette møtet, men representantene hinter gjerne om egne prioriteringer og deler velvillige tanker om det kommunedirektøren har meddelt i 2. tertial.

Debatten bringer intet nytt. Samme gamle visa med MDG og SV som benytter anledningen til å snakke om eiendomsskatt for mer penger i kassa og FRP som angriper enkeltrepresentater fra MDG med retorikk som tydelig markerer at stortingsvalgkampen er godt i gang. 

Arbeiderpartiets representant prøver å få inn en ekstra bevilgning til Follo brannvesen, men møter ikke altfor mye velvilje denne runden. 

Alle politikere, inkludert meg selv, vil fremstå som ansvarlige når det er snakk om budsjett, men realiteten er at vi ikke alltid klarer å legge bort våre ideologiske skylapper. Dette fører til at vi noen ganger lar oss styre av kortsiktige mål, heller enn det som virkelig gagner lokalsamfunnet på lang sikt. Når ideologi får overskygge fakta, risikerer vi å prioritere saker som kun gir politiske poeng, men ikke nødvendigvis løser de store utfordringene vi står overfor. 

Debatten avsluttes, og det er tydelig at alle er spente på det kommende budsjettarbeidet. 

En liten spoiler til deg som innbygger: det kommer kutt, og de vil ramme tjenester som angår både deg og meg. 

Men, alt håp er ikke ute – andre kommuner har det verre, så vi skal ikke melde oss på luksusfellen riktig enda. Fortsetter vi imidlertid å prioritere gratis parkering fremfor forebygging og skole, kan vi raskt havne der. 

De neste 11 sakene går igjennom uten mye diskusjon, og vi avslutter møtet før klokken 21:30 – noe som må være rekord.