Hvordan ser kommunen vår ut gjennom øyene til ukrainske flyktninger?

Et helt år har gått siden russere har startet angrepskrig på Ukraina og flere millioner ukrainere måtte flykte sine hjem i all hast i frykt for sine liv. Blant dem var også mine slektninger, en familie på fem som kjørte gjennom halve Ukraina til grensen til Polen. På grenseovergangen måtte familien dele seg, far (min onkel) og eldste sønn som akkurat fylte 18 måtte bli igjen, mens hans kone, med en sønn på 14 og datter på 8 krysset grensen for å møte meg. Deretter startet vi en lang reise fra Polen til Norge.

Deres liv i Norge startet 9. mars 2022, det var en helt vanlig grå og kald dag i mars, med håp om vår svevende i lufta, selv om det ikke var noen synlige tegn på det enda. Slektningene mine hadde en koffert med seg, så de hadde åpenbart ikke nok gode klær til å tåle den norske kulden.

Men det skal de få mengder av, fordi både det lokale lille rekkehussamfunnet vi bor i, og senere skoleforeldre har stilt opp med åpne hjerter, varme og giverglede. Alle tre har fått donert alt fra klær, leker, datautstyr, sko, og etter hvert møbler da de skulle flytte for seg selv et par måneder etter.

Aldri har jeg opplevd så mye kjærlighet, medmenneskelighet og forståelse for den grusomme situasjonen som den første måneden etter krigen. Hjerter til alle kjente og ukjente blødde sammen med våre ukrainske hjerter, og den følelsen av solidaritet og støtte skal jeg aldri glemme og vil for alltid sette pris på. Takk til alle dere innbyggere i Nordre Follo som stilte opp for nye ukrainske borgere.

Men det er ikke bare private personer som stilte. Staten Norge og Nordre Follo kommune har begynt å forberede seg til flyktningstrømmen fra dag én av krigen. Mye var veldig «hjemmesnekret» i starten, mye ble kritisert. Det viser bare hva slags høye forventninger vi har til vårt samfunn, folk er vant med at ting og institusjoner fungerer etter sine formål. Samtidig var denne flyktningstrømmen uventet stor og brå, men det jeg la merke til at både UDI og kommunen prøvde så godt de kunne å tilrettelegge for et automatisert system fortest mulig. Så selv om de som var blant de første flyktningene måtte vente flere dager på ankomstsenter for flyktninger for å få dokumentasjon, ble samme prosedyre i april gjort på noen timer.

Våre institusjoner i Norge klarte en skikkelig stresstest og lagde et automatisert system på utrolig kort tid, det er noe å være stolt av! Takk til UDI, iMDi, Politiets utlendingsenhet og andre institusjoner som har jobbet for sømløs integrasjon av flyktninger i vårt samfunn.

Nordre Follo kommune var også i siget og jobbet hardt med å håndtere nye innbyggere. Begge mine søskenbarn fikk plass på skolen etter et par uker. Der har de blitt tatt imot med åpne armer av skoler, elever og foreldre. Jeg kommer aldri til å glemme den første turen til skolen sammen med min kusine, som var 8 år på det tidspunktet. Min datter på 5 år ble med, og de løp opp sammen, forventningsfulle og spente. Skolen er noe viktig, noe magisk, noe alle barn kjenner til.

Jeg kunne forestille meg de tankene som gikk i hennes hode; hvordan ser skolen ut? Har de lekestativer og husker der? Kommer jeg til å forstå noen ting? Får jeg venner? Prøv for et lite øyeblikk forestille deres barn i en slik situasjon, hvor skummelt det er, samtidig hvor takknemlig dere hadde vært for at skolen tar så godt være på deres unger. Fordi det gjorde de, de tok disse barna imot med åpne armer, fordomsfrie innstillinger og enormt mye kjærlighet. Det samme gjorde selvfølgelig barnehagene våre også! Stor takk til alle skoler, barnehager, lærere, assistenter, SFO-personalet, vikarer og skoleadministrasjon i Nordre Follo!

Kommunen vår har også et fantastisk organ med navn Flyktningtjenesten, de har gitt omsorg, informasjon, finansiell hjelp og et formål i hverdagen (språk- og integrasjonskurs) til flyktninger i vår kommune. Min tante har blitt fulgt opp, har fått en bolig i nærheten av oss, og har fått plass på fulltids språk- og integrasjonskurs. Hun lærer seg språk, deltar i jobbpraksis nå, og det hjelper å tenke på noe annet enn krigen og sine nærmeste som ble igjen i Ukraina. Tusen takk til Flyktningtjenesten og NAV for alt dere gjør!

Også er det frivilligheten da. Aktiviteter etter skolen og alle kulturtilbud. Begge søskenbarn har deltatt og deltar videre i fritidsaktiviteter ved flere idrettslag i kommunen. De driver med musikk, idrett, har besøkt fotokurs, sommerskole, sommerleir, har vært på teaterforestillinger og mye mer. De har levd et liv så si tilnærmet vanlige norske barns liv det siste året, med mange opplevelser og ting å glede seg over. De rekker ikke å kjede seg akkurat, noe som er kanskje enda viktigere for dem, særlig for å unngå å tenke for mye på det livet de savner. Og ja, jeg tror nok at de er ekstra heldige som har meg, en integrert samfunnsborger, som kan fortelle dem om alle muligheter, men jeg vet at også de andre som ikke har lokalt nettverk får invitasjoner og muligheter gjennom kommunen og frivilligheten. Takk til alle i frivilligheten og kulturlivet som har bidratt til at ukrainske barna kan få gelder i hverdagene sine!

I disse usikre tider med masse kritikk mot staten og kommunen, med fokus på alle kutt som må gjøres, ville jeg skrive om hvor robust, kunnskapsrik og handlekraftig kommune vi har! Jeg er stolt av å bo i vår kommune, og jeg ønsker at denne varmen, medmenneskeligheten og rausheten skal fremdeles prege alle våre kommunale tjenester. Fordi når det verste skjer, så klarer kommunen vår å stille opp, og jeg vil ikke tynne ut disse fantastiske tjenestene, tvert om bør vi forsterke de. La oss være smarte, tenke nytt og gjøre fornuftige prioriteringer for å bevare vårt raust, inkluderende, varmt og det viktigste av alt VELFUNGERENDE samfunn i Nordre Follo.

Mariya Simon,
Norsk-ukrainer og 5. kandidat på listen for neste kommunestyreperiode for MdG