Hellerasten ungdomsskole med ny rekord på Flyktningeruta

Timianruta er en kjent flyktningrute fra 2. verdenskrig hvor norske flyktninger flyktet over grensen til Sverige. Timianruta var en av de tryggeste rutene, hvor ingen flyktninger eller grenseloser ble oppdaget. Samtidig var det også en av de mest krevende rutene, på omtrent 12 mil fra Skullerud til svenskegrensa. 

9.trinn på Hellerasten skole har en årlig tradisjon hvor elevene går omtrent 4 mil av denne turen fordelt på to dager. I år var det rekordmange spreke elever som gikk flyktningruta, og alle kom seg gjennom turen, som er imponerende med tanke på at det var hele 62 elever, 4 lærere, og 1 hund som gikk ruten.

Elevene var delt i to grupper, hvor den ene gruppa startet fra Fløysbonn gård, mens den andre startet fra Grønmo som ligger sør for Skullerud. Den ene gruppa var fremme ved Vangen rundt 16.00, mens gruppa som begynte ved Grønmo kom frem til Tonevann nærmere 17.30.

Sosialt

På turen hadde vi også flere aktiviteter for å opprettholde det sosiale. Både bading og quiz ble gjennomført etter at leiren ble satt opp. Noen fisket, mens andre ble liggende med godteriposen i hengekøya. På Vangen var det hester som gikk fritt rundt, noe som gjorde at flere elever fikk seg en overraskelse da de så at det stod en hest enten ved hengekøya eller halvveis inne i teltet på jakt etter noe godt å spise.

Selv om det var en tung og slitsom tur, var det også utrolig lærerikt. Elevene hadde mange stopp og pauser underveis, hvor man gjorde ulike caseoppgaver sammen og ble fortalt historier av lærerne med stor entusiasme om både flyktninger og grenselosene. Ett av de mange stoppene var på Kloppa der lærerne fortalte om en familie som gjemte flyktninger i høyet på gården. Senere på turen stoppet gruppa ved Milorghytta på Slettåsen, der elevene ble fortalt om hvordan to franske krigsfanger hadde rømt og gjemte seg ute i skogen i flere måneder ved hjelp av beboerne på Taraldrud Gård. Elevene fikk også muligheten til å se utover det fineste utsiktspunktet i Østmarka, Tonekollen.

Ikke bare var det rekordmange som deltok på denne turen i år, men det var også det første året hvor ingen elever gikk seg bort. Det var heller ingen som ble ordentlig skadet eller måtte bli hentet og dette gjorde at alle klarte å gjennomføre. Det var nydelig vær gjennom hele turen, noe som hjalp på både viljen og pågangsmotet. Selv om det både var fint vær og fine folk, kan nok alle være enige om at det var en tung tur til tider, i et ganske krevende terreng.

Startet i 2011

Tradisjonen startet med en klasse lærer Gjermund Aas hadde i 2011, hvor elevene nylig hadde lært om flyktningruta under 2.verdenskrig. En medelev hadde dermed foreslått å gå denne turen helt over grensen, som det var stor entusiasme for. I stedet for å gå helt over grensen, ble det heller til å gå en del av den med tanke på at ruten starter i Østmarka.

– Du har vært en del av denne turen i mange år, hvorfor tenker du det er viktig at Hellerasten holder på denne tradisjonen?

– Etter den første turen tenkte jeg at det ikke blir noe særlig mer av, for dette var en ordentlig tøffingtur, sier Aas. 

Det viste seg imidlertid at både rektor og lærere likte tanken på å gjøre dette til en tradisjon.

– Det har jo blitt en tradisjon. Første tur tror jeg var i 2011 etter at vi så en film om flyktninger og en elev foreslo at vi kunne gå til Sverige. Da tenkte jeg på Timianruta i Østmarka, og foreslo at vi heller kunne begynne der. Dette ble klassen med på. Så kunne vi også gå herfra og innom steder i nærområdet som var sentrale for Milorg og flyktningstrafikken. Elevene får en liten fysisk utfordring, for å virkelig kjenne på og sette seg inn i hvordan det var å være flyktning eller grenselos, sier Aas.

– Hva lærer elevene på turen?

– Jeg tror elevene lærer på en annen måte, og at de virkelig får kjent mer på kroppen hvordan det var å flykte. Jeg tenker også at det fint at elevene får kjenne på det at det faktisk var en lang avstand.

– Oppfordrer du andre skoler til å tilby en slik tur?

– Hvis lærerne og elevene er motivert, er dette en tur med både mening og innhold. På Hellerasten skole står lærerne i kø for å gå turen med elevene. En ting er sikkert, selv om jeg har gått denne turen med elever hvert fall 10 ganger, er det en opplevelse hver gang.

Elevenes dom

To av elevene som deltok på årets tur var Sofi Pipkina og Albert Kofoed-Steen:

– Hva synes dere var det beste med turen?

– Da vi kom fram til overnattingsstedet, sier Sofi og Albert i kor, og ler. 

– Alle turgåerne var jo ganske slitne etter å ha gått de første to milene i et ganske heftig terreng, så det var deilig å bare komme fram, sier Albert. 

– Vi opplevde ganske morsomme ting når vi kom fram også. Det var to villhester som gikk rundt og snuste på hengekøyene våre, og det var flere medelever som ble ganske redde. Det var også ganske deilig å bade når vi kom fram, alle var svette og varme etter turen, forteller Sofi.

– Var turen mer slitsom enn dere hadde sett for dere?

– Ja, men turen var verdt det. Alle hjalp hverandre når det trengtes fordi man ville at alle skulle gjennomføre. Vi lærte veldig mye, og det var spennende å gå der hvor flyktningene gikk, sier Albert.

– Det var veldig sosialt også, alle snakket sammen hele tiden. Siden vi var to klasser som gikk, ble vi bedre kjent med nye folk. På skolen er man mest med klassen sin, men denne turen gjorde at vi ble bedre kjent med enda flere, sier Sofi.

– Ville dere oppfordret andre skoler til å tilby en slik tur?

– Jaa, 100%, sier Sofi med stor entusiasme. 

– Det var veldig sosialt, og vi ble kjent med andre folk fra andre klasser. Det var en pause fra skolehverdagen, for å kunne utfordre seg fysisk. Dette er en tur de fleste kan gjennomføre og det var spennende å kunne oppleve turen fysisk. Vi tenker det er veldig bra at skolen arrangerer en slik tur, og at alle skoler burde gjøre dette, hvert fall siden det ikke koster noe, er de begge enige om.

Dette var virkelig en både lærerik og sosial tur som vi alle vil huske lenge. Vi oppfordrer derfor andre skoler til å gjennomføre lignende turer. Dette var en opplevelse både elever og lærere sent vil glemme!