Politikerne er bremseklossene i systemet – Hemmer kommunens vekst og utvikling

Det er virkelig med fortvilelse og oppgitthet at man til stadighet kan lese om alle kommunale planer og prosjekter som blir utsatt og/eller sendt til nye utredninger og høringer. Faktisk viser det seg at svært få store prosjekter er blitt gjennomført i perioden 1980 til 2020, spesielt innenfor skolesektoren, i tidligere Oppegård kommune. Resultatene av få investeringer ser vi nå etter mange år. Prosjektene har nærmest «samlet seg opp» og står i kø for å bli realisert. Planer foreligger, men hvor er gjennomføringsevnen? Hvorfor må det gå så lang tid før noe blir gjort? Og hva skal egentlig til for at kommunen går fra «utsettelse og utredning» til «beslutning og gjennomføring»?

Jeg kan trekke frem Sofiemyrhallen som et skrekkeksempel. Hallen er omtrent 60 år nå (åpnet i 1970, svømmehallen i 1976) og er fortsatt (delvis) i drift, men burde enten vært totalrenovert, eller aller helst revet og bygd ny, for 15–20 år siden. Det har ikke manglet ideer eller planer på nye løsninger for hallen, men i praksis har ingenting skjedd. Ikke før den i praksis falt sammen for noen få år siden. Jeg tenker da bl.a. på at gulvet i hallen løsnet, lekkasjene i taket og at flisene i bassenget bokstavelig talt løsnet fra veggene. Følgene har vært at hallen i lange perioder har holdt stengt. Hvorfor må forfallet gå så langt at de kommunale bygningene nærmest må kollapse FØR man setter inn tiltak? Dette er kommunal handlingslammelse og så langt fra ansvarlig eiendomsdrift og forvaltning som det er mulig å komme! Enden på akkurat denne visa er millioner av kroner til renovering før hallen faktisk skal nedlegges og rives om noen få år.

Det står heller ikke så bra til med alle skolebygningene i gamle Oppegård kommune. Her er, til orientering, listen over skoler med oppstartsår og alder i parentes (ifølge Wikipedia og Nordre Follo kommune): 

Greverud skole (1921–102)

Kolbotn skole (1922–101)

Ingieråsen ungdomsskole (1959–64)

Sofiemyr skole (1964–59)

Hellerasten ungdomsskole (1967–56)

Fløysbonn ungdomsskole (1975–48)

Tårnåsen skole (1973–50)

Vassbonn skole (1980–43)

Østli skole (1992–31)

Flåtestad ungdomsskole (2004–19)

Gjennomsnittsalderen på disse 10 skolene er 58 år. Riktignok er det utført oppussing, utbedringer og utvidelser i løpet av årene, men forfallet på flere av skolene er betydelige og har vært det i flere år. Verdt å merke seg er at de fleste av disse skolene opprinnelig ble etablert før 1980, med andre ord før mesteparten av vår oljerikdom gjorde seg gjeldende i stat og kommuner i dette landet. I løpet av perioden 1980 – 2020, en periode på 40 år, etableres kun to nye skoler i gamle Oppegård kommune (Østli og Flåtestad).

Det er et stort paradoks at investeringstakten, spesielt innenfor skolesektoren, har gått ned etter hvert som vår rikdom og velferd generelt sett har økt signifikant fra 80-tallet og utover. Hvor ble det av pengene? Hypotesen er at de har gått med til unødvendige høye drifts- og vedlikeholdskostnader på gammel bygningsmasse, samt store kostnader med konstante utredninger, konsulenter, midlertidige tiltak, løsninger og utsettelser til fordel for nye investeringer og verdiskaping.

Ærlig talt, to nye skoler i løpet av 40 år! Det er ikke mye verdiskaping å skryte av. Mulighetene og økonomien har vært der i forhold til nybygg eller større renoveringer, men lite har skjedd.

Det hele peker tilbake på politikernes manglende evne til å ta beslutninger og forpliktende sørge for gjennomføring av vedtak. Altfor ofte ser vi at det hele tiden skal utredes andre alternativer og mange aktører skal involveres. Det blir for stor politisk uenighet. Prosessene tar lang tid og kostnadene øker underveis i prosessen, og til slutt ser man at kostnadene har oversteget det som var opprinnelig ramme. Dermed vurderes igjen nye alternativer, det ender med midlertidige eller ingen tiltak, prosjektet utsettes eller skrinlegges og dermed er man er like langt.

Jeg går ut ifra at motivasjonen i utgangspunktet for å engasjere seg som en folkevalgt politiker, er å kunne få anledning til å komme i posisjon for å kunne bidra til utvikling og vekst. Det er fagre løfter før et valg, men det ender i praksis med det politikere er best til, nemlig utsettelser. Folkevalgte politikere må i langt større grad våge å ta beslutninger og samtidig føle en forpliktelse for disse. En forpliktelse innebærer en lojalitet til beslutningene som er tatt, samt videre involvering i forhold til implementering og gjennomføring. Det er dette det hele dreier seg om: Beslutninger skaper engasjement, framdrift, vekst og resultater hvis man samtidig evner å gjennomføre. Skap nye verdier, ikke utsett til forfall! Økt gjennomføringsgrad vil også tilrettelegge for mer effektiv drift og man skaper etter hvert en mer attraktiv kommune som kan vise til utvikling på viktige områder. Dette vil både styrke og utvikle et lokalt næringsliv og samtidig bringe flere nye innbyggere og skattebetalere til kommunen. Utsettelser, utredninger og fravær av håndfast politisk ledelse, genererer kun økte kostnader, misnøye, etter hvert dårligere velferdstilbud og i verste fall fraflytting. Er dere blitt folkevalgt, er dere som kommunale politikere, forpliktet til å ta ansvar for utvikling og vekst. Politisk kverulering og retorikk partiene imellom er ikke verdiskapende for kommunens innbyggere. Vi ønsker resultater, husk det!

Tilbake til den konkrete skolesituasjonen i tidligere Oppegård kommune. Hva bør nå gjøres?

Nå er man i den situasjonen at både Hellerasten og Fløysbonn skole enten må totalrenoveres eller det må bygges nytt. Likevel er det fortsatt signaler på at disse prosjektene skal utsettes. Det skyldes nå på en noe anstrengt økonomi i kommunen, men det er, etter min mening, en noe misvisende fremstilling. Kommunen har faktisk for tredje år på rad, et positivt resultat i forhold til budsjett. For 2022 er årsresultatet på 169 millioner kroner, og disposisjonsfondet er på over 900 millioner kroner. Økonomien er med andre ord sunn og bærekraftig. Utfordringene ligger egentlig ikke i økonomien, men i forhold som jeg har berørt ovenfor, hvordan investeringsplanene, som også foreligger, i praksis blir gjennomført og om det prioriteres riktig.

Selv om investeringstakten i skolesektoren nå ser ut til å øke (Kolbotn skole er utvidet og byggingen av ny skole på Sofiemyr er iverksatt), er det sannsynligvis likevel rom for å investere noe mer. Samtidig gjelder det å gjøre de riktige prioriteringene og forplikte seg deretter. Nå er det, i den andre enden av Nordre Follo kommune, visstnok snakk om å bruke en rimelig spenstig sum på 538 millioner kroner til «kantstein og asfalt» på Ski Torg (Ja, man tror det ikke før man leser det..). Hvor er vurderingsevnen i dette tilfellet? Skal et slikt prosjekt virkelig prioriteres fremfor to forfalne skolebygninger, Hellerasten og Fløysbonn, som er hhv. 56 og 51 år gamle? Nei, nå må dere benytte muligheten! Ta investeringen på disse skolene først. Prioriter «gamle» Oppegård kommune nå. Ski sentrum og i det hele tatt den sørlige delen av Nordre Follo kommune, har i det siste fått i rikelig monn, og med ny togstasjon og direkteforbindelse via Blixtunnelen til Oslo (dette riktignok ikke i kommunal regi), har dette skapt nye vekstmuligheter i denne delen av kommunen. «Gamle Oppegård» risikerer å bli etterlatt som «dritten i midten» hvis det nå ikke satses mer på nyutvikling her.

Det er særdeles viktig å øke attraktiviteten i denne delen av kommunen i forhold til næringslivet samt flere nye innbyggere som igjen vil gi kommunen økte framtidige skatteinntekter.

Til slutt vil jeg nevne et eksempel på god og effektiv gjennomføring for å vise hva som er praktisk mulig (fordi man var tvunget til det i dette tilfellet, riktignok): Tårnåsen skole brant ned i 2010, og gjenåpnet i 2012. Ny skole ble etablert på samme tomt i løpet av 2 år! Elevene gikk på brakkeskole i nærheten i løpet av byggeperioden og det fungerte utmerket. Rasjonell løsning og gjennomføring fra lokalpolitisk hold, der altså! Det samme kan fungere både for Hellerasten og Fløysbonn. Ta beslutningen og vis gjennomføringsevne!

Pål Trøa