Frykter ikke overstyring

Den betente saken om plassering av det nye Oslo Fengsel ruller på med uforminsket styrke. De siste ukene har Oppegård Avis snudd de fleste interessante steiner, for å belyse saken fra alle sider.

Kritikken mot kommunedirektør Øyvind Henriksen har kommet fra flere hold og på flere områder, så vel fra berørte naboer som lokale politikere. Men ett spørsmål har til nå blitt bestått ubesvart.

Hvem har egentlig det siste ordet i denne saken?

De lærde har strides etter at kommunedirektøren i forrige uke uttalte følgende: «Jeg forstår frykten for det potensielt ukjente, men vi må ikke miste av synet at vi har et demokrati og folkevalgt styre som vil være de som tar den endelige beslutningen her.»

Men er det nødvendigvis slik at det er våre lokale politikere som til slutt skal gi grønt eller rødt lys til et eventuelt fengsel i Nordre Follo? Nei, ikke nødvendigvis.

Grep inn

De som husker prosessen rundt plasseringen av Politiets beredskapssenter vet at et departement utmerket godt kan gripe inn i en sak, om den er viktig nok, å overstyre lokaldemokratiet. En slik inngripen, kjent som statlig plan, er dét mange på Trollåsen nå frykter.

I plan- og bygningsloven § 6-4 Statlig arealplan, står det nemlig følgende:

«Når gjennomføringen av viktige statlige eller regionale utbyggings-, anleggs-, eller vernetiltak gjør det nødvendig, eller når andre samfunnsmessige hensyn tilsier det, kan departementet henstille til vedkommende kommune om å utarbeide arealdel til kommuneplan eller reguleringsplan etter lovens kapittel 11 og 12. På samme vilkår kan departementet selv utarbeide og vedta slik plan. Departementet trer da inn i myndigheten til kommunestyret. Vedkommende kommune plikter å gi nødvendig bistand i arbeidet.»

Kjenner til saken

Begrepet er naturlig nok ikke fremmed for kommunedirektøren. Og selv om han ikke var kommunedirektør da justis- og beredskapsdepartementet tok i bruk dette virkemiddelet på Taraldrud.

– Statlig plan er et virkemiddel som unntaksvis kan benyttes av statlige myndigheter, i saker der statlige myndigheter ikke får gjennomført viktige tiltak gjennom en ordinære planprosesser, og der det vurderes at viktige nasjonale og regionale hensyn veier tyngre enn lokaldemokratiske hensyn. Et kjent eksempel fra nyere tid er Politiets Nasjonale Beredskapssenter (PNB), sier Henriksen til Oppegård Avis.

Han er imidlertid ikke redd for at det skal skje i denne saken.

– Staten skal kunne bruke dette virkemidlet når viktige statlige eller regionale utbyggings-, anleggs- eller vernetiltak gjør det nødvendig, eller når andre samfunnsmessige hensyn tilsier det. Statlig plan bør imidlertid bare benyttes i situasjoner hvor det ikke kan ventes at den ordinære kommunale eller regionale planleggingen vil føre til et resultat som kan godtas av staten. Bruk av statlig arealplan er derfor å anse som en unntaksordning i forhold til det ordinære plansystemet, utdyper Henriksen.

Fikk lovnader

Han mener sågar å ha fått lovnader fra Statsbygg om at det ikke vil bli aktuelt i denne saken.

– Det finnes flere alternativer til plassering av nye Oslo fengsel. Statsbygg har sagt i møte, på direkte spørsmål fra Nordre Follo kommune, at de ikke ser det som aktuelt at Statlig plan kan være et alternativ i denne saken, sier Henriksen.

Dette sier jusseksperten

I arbeidet med saken har vi hentet inn bistand fra en av Norges fremste eksperter på slike avanserte problemstillinger, nemlig Lars Baklund, universitetslektor ved institutt for eiendom og juss på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås.

Også eksperten har fått spørsmål om hvem det er som har det siste ordet i denne saken og om kommunedirektørens forsikringer er verdt å sette sin lit til.

Vi får unnskylde Baklund det noe juss-pregede språket.

– Pbl § 6-4 innebærer at dersom statlig myndighet (departementet) identifiserer et viktig statlig tiltak eller samfunnsmessige hensyn, så kan de henstille til angjeldende kommune om å utarbeide og gjennomføre en planprosess i samsvar med dette (dvs enten arealdel til kommunedelplan eller reguleringsplan). I angjeldende sak vil dette trolig være et spørsmål om utarbeidelse av reguleringsplan etter pbl kap 12, slik vi oppfatter beskrivelsen.

Mulighet for innspill

Han fortsetter:

– En slik prosess på henstilling fra statlig myndighet vil foregå og gjennomføres etter de ordinære bestemmelser og regler som planprosesser for øvrig. Dette innebærer på ordinær måte kunngjøring og medvirkning, samt mulighet for å gi innspill (både positive og negative) til planforslaget. Når forslaget er ferdigbehandlet vil vedtakskompetansen ligge hos kommunestyret, forklarer Bakke.

Han legger også til følgende:

– Jeg oppfatter det vel slik at det først og fremst er ovennevnte beskrivelse som kommunedirektøren sikter til med sin uttalelse, og som slik sett er i god overensstemmelse med dette.

Kan gripe inn

Helt trygge på at kommunestyret får det siste ordet, kan man ikke være.

– Det synes ikke hensyntatt at pbl § 6-4, 2 ledd også inneholder kompetanse for departementet til selv å utarbeide samt vedta samme type plan, i dette tilfellet da trolig reguleringsplan. En slik statlig planprosess kan da blant annet gjennomføres i de tilfeller hvor en kommune ikke ønsker å gjennomføre en planprosess etter henstilling fra departementet, eller hvor en slik kommunal planprosess ikke gir et ønskelig resultat sett ut fra de statlige hensynene.

I tilfeller hvor det er departementet som gjennomfører planprosessen så vil dette følge de samme bestemmelser som en ordinær planprosess, jf det som er nevnt ovenfor vedr. pbl kap 12 og kunngjøring, medvirkning og innspill, men vedtakskompetansen er nå flyttet til departementet og ikke kommunestyret.

I slik relasjon og eventualitet så vil kommunedirektørens uttalelse ikke være helt treffende for det fullstendige bildet, mener Bakke.

Får en mer aktiv rolle

Bakke mener det er tungtveiende grunner til at kommunen foreløpig velger å samarbeide, kontra å avfeie planene.

– Sett fra et kommunalt ståsted kan det dog være meget gode grunner til at man velger å følge opp en henstilling fra departementet om planutarbeidelse. Dette gir kommunen en relativt mye større rolle i planprosessen ved utarbeidelse av forslag, ivaretagelse av medvirkning, bearbeidelse av innkomne uttalelser og vedtagelse av endelig planforslag i kommunestyret. Generelt kan man si at kommunen «får mer hånd om» prosessen og vedtakskompetansen. Dog, som nevnt tidligere, ligger selvsagt fremdeles departementets kompetanse til selv å kunne utarbeide og vedta plan der, i den grad man etter statlig vurdering ikke oppnår eller oppfyller de hensyn som skal ivaretas, poengterer universitetslektoren.