– Lave ambisjoner for Oppegårds-skolen?

Oppegårdsskolen drives på sparebluss. Bare én kommune i Norge har færre lærere per elev. Tida er inne for å prioritere skolen.

Hva vil våre folkevalgte med Oppegårdsskolen? Hvilket potensial tenker de at skolen skal hjelpe elevene med å realisere? Hvilket mål tenker de at Oppegårds-skolen skal sikte mot?

Jeg vet ikke. Men det jeg vet, er at av landets 428 kommuner har kun én kommune flere elever per lærer enn Oppegård kommune.

Det slår rådmannen fast i sitt budsjettforslag for 2017. Men er det så farlig at skole ikke blir prioritert i budsjettene? Resultatene er jo omtrent på linje med de kommunene vi liker å sammenligne oss med. Det kan tyde på at knappe ressurser ikke er en utfordring.

Jo, jeg tror den langvarige nedprioriteringen er "farlig". Jeg tror de folkevalgte gjennom sine prioriteringer har sendt Oppegårdskolen ut på en stram line, der fallhøyden er stor. I tillegg ligger det et stort urealisert potensiale i den fantastiske elevmassen som finnes i Oppegårdskolen.

Gode forutsetninger

Hva bestemmer hvor god Oppegårdskolen er? Enkelt sagt er det to forhold som påvirker resultatene i skolen. Elevsammensetningen, og hvilken kompetanse og ressurser skolen rår over. Sammenliknet med de fleste andre kommuner kommer elever i Oppegård stort sett fra stabile hjem med foreldre som har god utdanning, høy yrkesdeltakelse og god økonomi.  Forutsetningen for gode læringsresultater er svært gode sammenliknet med aller fleste kommuner.

Hvilke elever man har, kan i liten grad lokalpolitikere påvirke. Derimot har lokalpolitikere stor innflytelse over skolens bidrag til elevenes læring. Lokalpolitikere bestemmer hvordan skolen skal drives. Det betyr at kommunestyret i Oppegård ikke bare har ansvaret for å påvirke måloppnåelsen for Oppegårdskolen, men også for hvilke muligheter Oppegårdsskolen har til å nå sine mål.

På sparebluss over lang tid

Hvordan har Oppegård valgt å prioritere skolen, både ift. andre tjenesteområder og ift. andre sammenlignbare kommuner? Rådmannens forslag til budsjett er interessant lesning. Hovedinntrykket er at Oppegård bruker omtrent det samme som andre kommuner på for eksempel barnehage og eldreomsorg, men skiller seg klart ut ved å bruke vesentlig mindre ressurser enn andre på skole.

Som sagt – kun én kommune i Norge har flere elever per lærer enn Oppegård. Et argument som av og til brukes for å legitimere lav ressursinnsats i skolen, er at Oppegård har store skoler og lave reisekostnader. Virkelig? Vi har altså vesentlig større skoler og betydelig lavere reisekostnader enn de kommunene vi vanligvis sammenlikner oss med - Oslo, Asker, Bærum, Stavanger, Sandnes, Ski og Follo for øvrig? Det er neppe slik.'

PS! Saken fortsetter under bildet!

Sårbar

At skolen er drevet på sparebluss gjør den i tillegg sårbar med hensyn til evnen til å håndtere mobbeproblematikk, evnen til å fange opp frafall på ungdomstrinnet, evnen til å følge godt opp minoritetsspråklige og evnen til å drive utviklingsarbeid. Med stramme ressurser skal det mindre til enn i andre kommuner for at slike oppgaver i Oppegård enten må nedprioriteres eller gjennomføres på bekostning av tilbudet til elevene generelt.

Jeg tror at Oppegård har dårligere resultater enn vi kan forvente ut fra befolkningsgrunnlaget. Selv om dagens resultater er greie nok, skyldes de primært en "god" elevmasse. Jeg tror det ligger et stort uforløst potensiale knyttet til hva skolen kan gjøre for å bedre resultatene.

Er mer ressurser det eneste som betyr noe? På ingen måte. Mer ressurser er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for å oppnå en bedre skole i Oppegård. Jeg tror vi har mer å gå på for å etablere en tydelig og gjennomgripende kultur for læring og forbedring blant elever, lærere, rektorer, foreldre og skoleeier. Det handler ikke bare om målbare resultater fra nasjonale prøver. Disse kommer sjelden, det er mye som ikke måles, det er mange forstyrrende faktorer for tolkning av resultater, og årsakssammenhengene mellom tiltak og resultater kan være vanskelige å etablere, i hvert fall over korte tidshorisonter.

Ambisjonsnivået bør være høyt

Vel så viktig er det å utvikle og vedlikeholde en systematisk forbedringskultur, der vi hele tiden spør hvordan prosesser og metoder kan bli bedre. Hvordan kan vi ta i bruk tiltak som bedrer resultatene, hvordan kan vi øke trivselen, hvordan kan vi lære av andre, hvordan kan vi øke fagkompetansen blant lærerne etc.?

Ambisjonsnivået bør være høyt. Ikke kun for de "svake" elevene, ikke kun for de "flinke" elevene, ikke kun for elevene rundt gjennomsnittet, men for alle elevene! Et halvveis forsøk er ikke ok. Ulike forsøk i skolen bør være en kilde til evaluering og læring. 

Vi har politikere for å prioritere

Hva skal prioriteres ned hvis skole skal prioriteres opp? Man kommer ikke utenom å måtte se på bl.a. pleie og omsorg og investeringer. Vi tåler ikke et kulvertprosjekt til – investeringsprosjektene må styres bedre. Mer nøkterne løsninger må kanskje til.

Kanskje må vi legge til grunn at idrettsbygg, omsorgsboliger, barnehager og skolebygg skal være "gode nok" mer enn at de skal innfri alle ønsker som meldes inn. Kanskje må kommunestyret begynne en samtale om nivået på egenbetaling for pleie- og omsorgstjenester innenfor de rammer som loven setter. Ingenting av dette er lett, men ansvaret for disse diskusjonene ligger hos de folkevalgte. Og det gjelder å tenke ut over ett enkelt budsjettår.

Jeg ønsker de folkevalgte lykke til med årets budsjettbehandling! Jeg kommer med spenning til å lese rådmannens forslag til budsjett om ett år. Forhåpentligvis kan jeg da konstatere at vi har forlatt den nåværende Per-Mathias Høgmo inspirerte strategien, der vi stadig rykker nedover på statistikken. I steder håper jeg at en klar og høy ambisjon for Oppegård-skolen på euforisk vis springer ut av dokumentene.