Heftig sokkedebatt

Debatten har engasjert mange på oavis.no etter Joylinn Rørviks debattinnlegg om det klubbpålagte salget av sokker og toalettpapir for å skaffe inntekter til idrettslaget.

Diskusjonen har vært lang og full av meninger både mot sokkesalget og for ordningen. Her er noen av våre leseres meninger om saken. 

Fortsett debatten! Send oss et debattinnlegg på debatt@oavis.no!

Dette mener våre lesere

– Kjempefint...jeg kjøper med glede... veldig gode sokker...
Martina Giovanna Divine

– Helt enig. Dyre sokker som jeg ikke syns har kjempegod kvalitet mtp prisen. Ikke lett for barna at selge disse når mange barn i området selger.
Maria Garli

– På generelt grunnlag bør dugnad utføres etter frivillighetsprinsippet. Det er ikke greit av en klubb å tvinge sine medlemmer å delta. Dersom man ikke får solgt produktene sine sitter man igjen med en regning som lett kan oppfattes som en ekstra avgift i tillegg til kontigenten.
Gaute Vikøren

– Jeg snakket med en representant for håndballstyret om det samme for en ukes tid siden. Jeg reagerer på at det kalles dugnad og ikke en tilleggsavgift som det faktisk er.
Geir Teigo

– Min erfaring er at de fleste heller vil gi et nettobeløp direkte til klubben, enn å betale det dobbelte og sitte igjen med produkter man ikke selv har valgt og i verste fall ikke trenger i det hele tatt. Dersom noen kaller dette for dugnad, er det å misbruke dugnadsbegrepet.
Knut Oppegaard

– Helt enig, kan jo ikke be folk kjøpe det de ikke får solgt heller...og når barna er så små klarer de det jo ikke uten vår hjelp
Lene Hagen

– Hvis foreldre ikke har penger til å kjøpe det de ikke får solgt, har de vel heller ikke penger til å betale en tilsvarende økning i medlemskontingenten? Dugnadsarbeid er et nødvendig onde/gode for et idrettslag som driver på frivillig basis, samtidig som kommunen skal ha betaling for leie av baner og idretts-/svømmehall gjennom hele året.  Samtidig vil jeg oppfordre til å komme med forslag til endringer i dugnadsarbeidet direkte til klubben, i stedet for media. Still gjerne til verv også, så har du virkelig mulighet til å gjøre en forandring.
Ann-Kristin Bråthen

– Jeg kjøper av og til ting og tan for å være hyggelig/støtte en god/ok sak. Da foretrekker jeg en kalender med gamle fotografier, slik et par fotballag i Oslo selger, en sokker og godteri.
Lystein Kramer-Johansen

– I vår gate kryr det av små og unge idrettshåp. Men ingen ringer på hos naboen for å selge de pålagte varene lenger. De blir i familien, det stables sokker og dopapir hos foreldre og besteforeldre. Da blir det meningsløst. Hev heller kontingenten, så slipper vi å bruke penger på uønskede, dyre varer!
Reidunn Bergstrøm

– Det er andre ideer til å skaffe penger. Hørte om noen som samlet inn panteflasker. Ringte på hos folk og spurte om de kunne få panteflaskene. Mange synes nok det er greit å bli kvitt flaskene på denne enkle måten og pengene går til idrettslaget. Vinn-vinn
Mona Silèn

– Vi trenger mer dugnadsånd for å skape samhold og bedre økonomi i KIL Fotball Herrer! Fotball Herrer har snudd et underskudd på 389.239 i 2014 til overskudd 402.957 i 2015!  Salva-dugnaden står for det klart største positive bidraget på inntektsiden, selv om kontigenten er hovedinntektskilden. Viser til KIL Herrer siste årsmelding.  Før man sutrer over at man må selge seks par sokker, så kom i det minste på årsmøtet. Da får man informasjon på hva pengene brukes til i klubben og hvorfor man må ha inntekter i en klubb. Det er temmelig dyrt å drifte anleggene for klubben vår.  Snu heller de negative tankene man sitter med. Engasjer deg med å komme med nye tanker og ideer. Tipper styret setter stor pris på innspill på nye ideer og mer engasjement fra foreldrene. Styret i Fotball Herrer har de siste årene gjort en kjempejobb og det er trist at dette ikke verdsettes mer blandt oss foreldre.
Å si at klubben tjener dårlig på sokkesalg er direkte feil. 1 pose med 6 par sokker gir klubben nok480. Gang det opp med antall spillere i Fotball Herrer... rundt 800 spillere? Og en annen ting, sokkene er av superkvalitet, ja kanskje litt dyrere enn andre sokker, men de som kjøper betaler ikke bare for sokker, men støtter en flott klubb som videre gir spillerene våre bedre og bedre tilbud. (Garderober på kunstgresset, spillerbenker, kunstgress på Vassbonn og forhåpentligvis også på Hellerasten) Mine håpefulle solgte lett sine sokker i nabolaget denne gangen (20 min) Jobbkollegaer og familie kjøper også villig.  Kjøper ikke dere skrapelodd og karameller av nabobarn som kommer på døra? Jeg setter mer pris på å kjøpe gode sokker enn å fylle huset med karameller, kjeks og dopapir. Heldigvis, og sikkert pga sokkesalget, valgte styret å ikke sette opp kontigenten i 2016. Den kan fort bli høy nok for en familie når man har mange barn som spiller.
Heidi Martinsen

– Prisen på min sønns treningskontigent økte fra 1700- 2700 kr i 2016. Han er akkurat fylt ni år, og det er foreldre som stiller opp gratis for å trene de, og vi alle vet det er idrettslag som tar helt ned i 500 kr i treningsavgift, for det tar jo kil i kontigent i januar i tillegg. Jeg synes det er trist når barn må slutte på idrett pga økonomi, det er mange som har flere barn er eneforsørgere, syke osv. Jeg spilte fotball her selv, sluttet da jeg var sytten år, og mine foreldre betalte veeeldig lite. Husker vi fikk med lodd, det vi ikke fikk solgt kunne vi levere tilbake, synes det blir frekkhet og tvinge folk til dette, når det ikke er hjemmel for det.
Lene Hagen

– Hvis tallene som er oppgitt tidligere her stemmer, at idrettslaget sitter igjen med kr 480,- per solgte pose med 6 par sokker, altså 32% av salgsinntektene, hadde det vært langt mer rettferdig å be de familier som ikke får solgt sine sokker om å betale inn kr 480,- og ikke kr 1500,- Mange positive ting med at barn lærer seg salg, men vi må huske at dette er salg og ikke dugnad! Her er det Salva som tjener desidert mest, mens enkelte barn må slutte på fotball grunnet økonomi. Mitt forslag er nevnt over, la heller de som må vurdere å slutte med idretten (fordi de må sponse Salva) å betale kr 480,- hvis det er det idrettslaget uansett tjener per pose. Nå er forsåvidt dette også mye penger for mange. Du har utover det helt rett i at det er svært uheldig å "hoppe ned fra gjerdet" når ting er bestemt, når man ikke har giddet å engasjere seg i prosessen. Min erfaring er at det ikke alltid hjelper å engasjere seg, denne typen innspill har idrettslaget fått siden 90tallet (kanskje lenger?), og det var barn som måtte slutte da også pga økonomi og flere som sa ifra både på møter og i media, likevel endret man ikke praksis. Kanskje fordi som du sier, klubben må jo på en eller annen måte få inn penger. På den annen side handler det også om budsjettering og hvordan pengene brukes. I og med at det fins andre idrettslag som tilsynelatende klarer seg med mindre kontigent og mindre push-salg enn det Kolbotn gjør, kanskje disse har noen gode ideer vi kunne lyttet til?
Mette Mannerud

– Jeg synes folk rundt omkring skal være mye flinkere til å kjøpe tingene som barna i IL drar rundt for å selge. De aller aller fleste har råd til det. La oss sponse litt på denne måten, så vet vi at barna får holde på med det de trives med i lagene. Så enkelt er det. Oppfordre folk om å kjøpe når barna ringer på og tilbyr sine varer, hva det nå enn måtte være.
Sverre Jensen

– Jeg har alltid åpnet døra og kjøpt av ivrige unger som solgte lodd, julekort, kalendre og kakebokser. Men ingen ringer på lenger for å selge noe, selv om det mysser av barn og unge her jeg bor. Et koselig unntak, nabojenta ringte på, hun solgte julekalender til inntekt for turngruppa. Jeg opplever at salget nå ordnes innen familien, foreldre kjøper, det ringes rundt til besteforeldre, tanter og onkler som selvfølgelig kjøper av sine egne. Er det noen vei tilbake, tro?
Reidunn Bergstrøm

Mer å si om saken? Diskeuter i kommentarfeltet under, på våre Facebook-sider eller via debatt@oavis.no!