– Det er vi som har skylden
Når barn begår kriminalitet, har vi foreldre stort sett oss selv å takke.
NB: Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Innholdet står for skribentens regning.
Ran på Sofiemyr, russebråk med knivstikking på Langhus, skolebrann på Kolbotn og slagsmål med slagvåpen på Myrvoll.
Dette er høyst virkelige hendelser fra ungdomsmiljøet i gamle Oppegård. Ikke fra det siste året eller etter sommeren. Dette er alle hendelser fra den siste uken.
Er det bare jeg som er sjokkert?
– Hva er det vi holder på med?
I helgen ble altså en 18-åring fra gamle Oppegård knivstukket på Langhus, i det som etter alle solemerker var en idiotisk krangel mellom to russebusser. Samme helg blir en lokal 17-åring slått helseløs og blodig med en snømåke i et villastrøk på Myrvoll, og en mindreårig ble fraranet telefonen sin av tre eldre gutter.
Forrige helg skal flere lokale gutter i 14-års alderen ha tent på taket på Kolbotn skole og kastet stein mot unge jenter som evakuerte seg selv.
Fortsatt bare jeg som er sjokkert?
Det tviler jeg egentlig på. Slike hendelser bør sende sjokkbølger gjennom foreldremiljøet fra 1410 Kolbotn til 1420 Svartskog.
Eller må noen bli stukket i halsen og blø i hjel, før vi reagerer?
Det er VI som sitter på nøkkelen. Det er nå du og jeg kan reagere. Både du og jeg burde satt grensene for lenge siden, men i stedet for at vi skammer oss over at vi har tillatt for mye og sett gjennom fingrene, selv om magefølelsen har vært dårlig, har vi sjansen nå. Vi må nesten våkne nå.
I et lokalsamfunn har man gjerne flere hatter, og både som tenåringspappa, innflytter og lokalavisredaktør, må jeg rett og slett stille følgende spørsmål:
Hva er det vi holder på med her i gamle Oppegård egentlig?
Systematisert ekskludering
Her er noen høyst relevante eksempler - tatt fra virkeligheten:
I løpet av årene på ungdomsskolen lar vi våre ferske tenåringer danne russebuss-grupper. Dritfett for de 25 som er med. Superkjipt for de mange på utsiden. Noen havner på en såkalt A-buss. Andre får innpass på en B-buss. De aller fleste er derimot langt unna det gode busselskapet. Visste du det ikke fra før, blir dette en krystallklar beskjed om hvor du er på rangstigen.
I frykt for at vår håpefulle skal havne på utsiden av det gode selskap, lar vi foreldre denne ekskluderingen foregå på høylys dag. Kontrakter om russebusser i millionklassen inngås med shady operatører, hemmelige fester for noen få planlegges, både lovlige og ulovlige rusmidler flyter i strie strømmer og foreldrene får til slutt være med å rulle. Hurra, hurra, hurra!
Litt hyttekos i helga?
Fenomenet russetid er dessverre bare ett svært synlig bevis på hvor hvor mye dritt vi foreldre er villig til å akseptere, i kampen for innpass eller for å få et lite pusterom fra foreldrerollen.
For hva de som frivillig reiser fra 16-åringen for å få seg litt etterlengtet hyttekos Hafjell eller Beitostølen tenker på, er også usikkert. Det går sikkert som oftest bra, men i helgen gikk det nok en gang over stokk og stein på en privatfest med lokal ungdom i 1415 Oppegård. De som skulle være rundt 20 var plutselig 50.
Trøbbel ble det på 1405 Langhus også, hvor en Oppegård-russ skal ha blitt knivstukket i hånda. Hvor havner neste stikk? I lysken? I brystet? I øyet?
Realiteten er at kniver trekkes, bord brekkes, speil knuses, vegger slås hull i, kunst stjeles og hus ramponeres. Vi som stolte sånn på 16-åringen vår. Hun og han som egentlig er så god på bunn. Fine venner med minst like fine foreldre.
Vi kan skylde oss selv
Når barn og ungdom begår alvorlig kriminalitet, enten det er med spade, kniv, lighter eller russedress, er det etter all sannsynlighet fordi vi voksne ikke har fulgt godt nok med i timen. Det er vi som har sagt ja til overnatting, uten å sjekke med om det stemmer. Det er vi som reiste på hytta, selv når magefølelsen skurret. Det er vi som skrev under kontrakten på russebussen, selv om det høyst sannsynlig innebærer at gode venner er utestengt, at det blir bråk med konkurrerende busser, at de får ekstra god tilgang til ulovlige rusmidler og at noen beviselig gambler med sin egen skolegang.
Så hva gjør vi? Eller hva har DU tenkt å gjøre nå?
Det letteste er selvsagt å fortsette som før. La det skure og gå, og håpe på det beste. Det er sikkert ikke din tur å dra på legevakten eller Ahus neste gang heller.
Og du må gjerne skrive en melding til meg om «kua som ikke var kalv», for å fortelle meg hvor idiot jeg er som henger meg opp i at dagens ungdom er så ille. Nei, det er ikke dagens ungdom som er ille. Det er vi foreldre som er ille.
Jeg håper derimot at du - som meg - er sjokkert. Sjokkert over oss som har latt dette skje. Som i år etter år har tillatt at landets mest usunne russekultur har fått bygge seg opp og danne røtter. Oss som i helg etter helg «frivillig» organiserer storslåtte hjemme alene-fester hvor «alle» i prinsippet er invitert.
Hva kan vi gjøre? Jeg aner ikke. Noe er i hvert fall bedre enn ingenting.
