– Man kommer ikke på sykehjem for å dø, men for å leve til man dør
Pensjonistpartiet kjemper for bedre demensomsorg i Nordre Follo. Arild Jahren og resten av partiet gikk til valg på å etablere en demenslandsby i Nordre Follo. Her forteller han hvorfor.
NB: Dette er et debattinnlegg. Innholdet representerer innsenders meninger og holdninger.
– Man kommer ikke på sykehjem for å dø, men for å LEVE til man dør Hva innebærer egentlig dette? Hva er et liv og hva er å leve?
Stortingsmelding nummer 15 var en reform for et mer aldersvennlig samfunn, og den het nettopp «Leve hele livet». Det gjelder alle,- også de som må tilbringe sine siste år, måneder, uker eller dager på sykehjem eller andre boformer.
Opplevde demensomsorg på sitt beste
Pensjonistpartiet Nordre Follo har i lengre tid hevdet at omsorgen for demensrammede og deres pårørende ikke har vært god nok. Under et besøk på Carpe Diem i Bærum fikk vi en fin opplevelse av demensomsorg på sitt beste.
Carpe Diem var blant de første Demenslandsbyer i Norge som ble bygget for demensrammede, og har veldig mye positivt, som parken, torget, bålplassen, butikken, sanserommet, frisøren, kafeteriaen, resepsjonen og mye mer.
Mennesker kom og gikk, barnehagen, hagelaget og frivillige stakk innom. Beboere fikk komme ut sammen med pårørende. Et pulserende lite samfunn, med beboere som trives og føler seg som hjemme.
Forventningene var store, - kanskje urealistisk store. Som i de fleste pilotprosjekter ble det registrert mangler og feil. Likevel, - ambisjonene om et bedre og verdig liv for demensrammede var et stort sprang i riktig retning og inneholder elementer det er viktig å bygge videre på.
Enkelte mennesker ser for seg en demenslandsby som et isolert sanatorium, avsidesliggende og isolert, - en oppbevaringsplass inntil beboeren går ut av tiden. Slik er det ikke ,- og slik skal vi heller ikke ha det.
Hva er en demenslandsby?
Demenslandsby, - hva er det? Det er et sted hvor demensrammede kan få bo i tilrettelagt hjemmekoselig bomiljø, med trygge rammer, omsorg og pleie. Et bomiljø som inneholder et variert tilbud til beboerne, samtidig som beboerne ikke har mulighet til å komme på avveie med tragisk resultat. Selvfølgelig er det mulig å komme på besøk på samme måte som på pleiehjemmet. Man har spesialutdannete sykepleiere, et faglig miljø hvor det forskes på demens og man kan erfare hva som hjelper av lindrende medisin.
Hvorfor er noen så veldig imot demenslandsby ? Er det fordi navnet skaper et inntrykk av noe man ikke liker ? I Oslo har man valgt å kalle Demenslandsbyene for Dronning Ingrids hage og Furuset hage.
Noen vil ikke ha Demenslandsby. Det ble kanskje bedre om den fikk navnet Edens hage ? Ville konseptet bli mer spiselig da ?
Debatt om vi bør bygge noe helt nytt, bygge om, bygge på, eller utvide eksisterende bygg må vi ta, - sammen med uteområder som sansehage, park, torg, drivhus og andre trivsels-skapende tiltak. Med mulighet for en blomsterforretning,kafeteria, frisør og sports-bar?
Ønsker bedre omsorg
Pensjonistpartiet ønsker en bedre omsorg for demensrammede og deres pårørende.
Da må vi først og fremst lytte til de pårørende, samt hente inn de positive elementer og erfaringer fra lignende tiltak. Det er viktig med kvalifisert personale, nok bemanning , og en bygningsmasse som ivaretar beboere på en god og trygg måte.
Demensomsorgen har i den siste tiden blitt bedre, det er riktig. At dagsenteret på Solborg nå har åpnet for en forskyvning på åpningstiden fra klokka 15.00 til 19.00 i tillegg, er et skritt i riktig retning. Med frivillige, godt administrert av Røde Kors var det mulig å få dette til.
Pensjonistpartiet gikk til valg på en bedre demensomsorg, og sammen med Høyre, FrP og Senterpartiet har vi en samarbeidsavtale for å få til en bedre demensomsorg..
Så får vi ta debatten om veien videre.
«VI BRYR OSS» er noe Pensjonistpartiet vil leve opp til. Vi vil lytte og lære. Sammen bygger vi et bedre samfunn.
Sammen med Høyre , FrP og Senterpartiet har vi stilt krav om en utredning fra Kommunedirektøren, - en grundig kartlegging av de faktiske forhold, og beregninger for hvordan framtida vil se ut.
På dette grunnlaget kan vi fatte en riktig beslutning for en bedre omsorg for demensrammede og deres pårørende, i samarbeide med fagmiljø og pårørende, -ikke minst.