– Dette er en suksess

Fantastiske harmonier og toner, på både norsk og engelsk. Kyndig og entusiastisk veiledet av korleder Kristin Fredbo Gramstad og pianist Ann-Margreth Ånestad.

Det er inntrykket vi sitter igjen med eter å ha bivånet dagens korøvelse for demenskoret i Nordre Follo. Ja, du kan jo bare bedømme selv når du kommer til videoen nederst i saken.

Underveis i øvelsen gis det masse ros og oppmuntring mellom sangene. I løpet av øvingen er koristene innom norske klassikere som «Tenk», «Gje meg handa di» og den ultraflotte «Danse mot vår», gjort kjent av Elisabeth «Bettan» Andreassen. Minst like flott er de engelskspråklige «Fly me to the moon», «We´ll meet again» og «What a wonderful world».

– Husk å se på meg, så vi stopper sangen samtidig, råder Fredbo Gramstad, før de tar avslutningen på den ene sangen en gang til.

Sang som hurtiglader

Man kan formelig kjenne at endorfin-nivået i rommet stiger i takt med at de flotteste tonene fra «Over the rainbow» fyller de ærverdige lokalene i Villa Sandvigen. Og ikke «bare» hos de 17 kormedlemmene. Man kan også ane gleden i både stemmebånd og ansiktene til de mange gode hjelperne rundt omkring i lokalet. Mange av dem står i krevende situasjoner som pårørende, og noen timer med sangglede kan gjøre underverker for de mentale batteriene.

Øvingen denne tirsdags ettermiddagen var den femte i rekken. Sangene sitter allerede godt hos mange av koristene, men de har fortsatt litt tid til å finpusse toppformen. Den store konserten er nemlig satt til 9. mai, på Villa Sandvigen.

Optimist

«Jeg har en drøm om at vi tar vare på hverandre», synger Johan Teigen i den legendariske Melodi Grand Prix-låten «Optimist» fra 1989. Verken Teigen selv eller de to medkomponistene Over Borøchstein og Knut Meier kunne ane konturene av hvilken nasjonalhymne for optimisme denne sangen skulle bli. Ei heller hvor passende den er i nettopp denne sammenhengen.

Lite passer således bedre enn at konserten avsluttes med nettopp den.

– En suksess

Det er en glad og stolt frivilligkoordinator i kommunen, som forteller oss litt om hvordan prosjektet har gått, i den faste, innlagte kaffe- og kringlepausen.

– Ja, dette er en suksess. Hele prosessen har vært veldig bra, ut fra hva jeg kan bedømme. Det er så mye glede involvert, begynner Gunn Elise Saltveit.

Selv om det første store målet er 9. mai, har Saltveit og demenskoordinator Heidi Borgen Larsen for lengst begynt planleggingen av et videre liv for koret.

– Vi jobber på spreng for at demenskoret skal fortsette etter sommeren igjen, både mot frivilligheten og med tanke på tilskudd, forklarer de.

– Jeg blir så glad av dette

To som forteller at de har hatt stor glede av demenskoret, er ekteparet Knut og Vigdis Thomassen fra Bekkeliveien på Kolbotn.

– Det er veldig fint å være her. Det er nesten så jeg danser. Jeg blir så glad av dette, ler Vigdis.

Hun er ett av kormedlemmene som finner stor glede i kortilbudet. Ektemannen Knut blir også glad av både å være her, og å snakke om det.

– Vi har prøvd mange forskjellige tilbud for Vigdis, men det har stort sett ikke falt helt i smak. Dette her vil hun og ser frem til hver eneste gang. Vi snakket om det da programmet gikk på tv, at vi håpte det skulle bli noe slikt her ute også, forteller Knut.

Korlivet har på kort tid blitt et viktig holdepunkt i livet.

– I tillegg til familie er det tre ting Vigdis gløder for nå. Det ene er fotball, og da spesielt Hødd, så er det å følge med på yr.no og så er det demenskoret, sier ektemannen.

Vigdis, opprinnelig fra Ulsteinvik på Sunnmøre, forteller at hun og ektemannen synger sammen hjemme også og at det er de sangene som er litt fart i som fenger mest.

Håper det fortsetter

Uansett er det det å komme seg ut, å møte andre og gjøre noe man blir glad av, som er det viktigste.

– Vi er glade for at dette tilbudet finnes. Ikke bare for koristene selv, men også for støtteapparatet rundt. Vi håper derfor inderlig at det kan fortsette etter konserten. Det gir også litt hyggelig samkvem mellom oss, for dagene kan jo fort bli ganske smalspektret, sier Knut åpenhjertig.

Demensformen Vigdis har reduserer henne ikke fysisk, som for eksempel Alzheimer kan gjøre.

– Det er ikke noe å si på energinivået. Det er helt på topp det. Det er hukommelsen som er problemet, og det er både trist og kjedelig, forklarer ektemannen.

Mange hjelpere

Selv om det kan være vanskelig å få øye på i løpet av en gledefylt korøving, så har demenskoret selvsagt et mer alvorlig bakteppe. Demens er en sykdom som rammer stadig flere i Norge og Nordre Follo er dessverre intet unntak. I vår kommune er det anslått å være rundt 1.300 personer med demens i 2025, mens det i år 2050 er antatt å være nesten 2.600 innbyggere med demens.

– Det er en meget utbredt sykdom allerede og det vil trolig bare øke. Tar vi med pårørende i regnestykket, så snakker vi om en sykdom som påvirker svært mange allerede, sa Heidi Borgen Larsen til Oppegård Avis, da vi skrev om demenskor-tilbudet i januar.

Koret, som for øyeblikket teller 17 syngende medlemmer, er i så måte et lite bidrag i den store sammenhengen. Lite er derimot ikke det samme som ubetydelig.

– Vi ser at dette gir en kjempeglede og mestring, uansett om man er kormedlem eller hjelper. Vi håper vi kan fortsette, og da vil de som vil fortsette, få fortsetter, forklarer Saltveit.

I så fall må flere brikker på plass, både fra frivilligheten og fra det offentlige.

– Vi er heldige som som har møtt så mye velvilje, for det er et stort apparat i sving. Ta bare noe såpass enkelt, men så høyt verdsatt, som kaffe og kringle i pausen. Det er det for eksempel den lokale Lions-klubben som står for. Villa Sandvigen har lånt ut lokalet gratis, mens flere frivillige privatpersoner har meldt seg til tjeneste. Vi er helt avhengig av at velviljen fortsetter, dersom vi skal få til dette videre, understreker Saltveit.

HØR DE FLOTTE TONENE FRA DAGENS ØVING HER: