Når kan vi si at nok er nok?

Brevet er skrevet av lærerne som er medlemmer av Utdanningsforbundet på Kolbotn:

Samtlige medlemmer på vår skole er nå i harnisk. De er redde, utslitte (vi lærere vet godt forskjellen på å være sliten og å være utslitt) og frustrerte.

Vi har smitte på alle trinn. Noen trinn verre enn andre. Vi har nå lærere som møter opp i klasser og trinn med flere enn seks elever hjemme med ferske, positive koronatester – og vi er nærkontakter hele gjengen.

Elevene blir ikke sendt i karantene? Men læreren blir sendt i fritidskarantene? Altså skal læreren fortsatt møte på jobb i «smittedigelen», men ikke kunne være med sine nærmeste utover sin egen familie.

På toppen av det hele er det store uklarheter i karantenereglene, hvilket betyr at vi står i et vakuum uten helt å vite hvilke avgjørelser vi skal ta.

Det renner bokstavelig talt over med forespørsler fra foreldre om hva de skal gjøre. Andre har ikke testet barna sine i det hele tatt.

Det er en uoverkommelig mengde arbeid for administrasjonen, og det er uverdige arbeidsvilkår for lærere.

Vi vet godt hva det betyr å «ta i et tak», «å bli med på dugnaden». Vi jobber til vi ikke lenger klarer å stå oppreist. Vi skal på tross av dette opprettholde elevenes psykososiale miljø, vi skal drive tilpasset opplæring i klasser på opptil 29 elever. Vi skal ha kapasitet til å ivareta barn med spesielle behov. Vi skal ha kapasitet nok til å ivareta barn med utfordrende atferd. Vi skal ha kapasitet nok til å se de sårbare barna. Vi skal ha kapasitet nok til å være trygge, omsorgsfulle og tydelige voksne i møte med disse barna. Det har vi ikke nå.

Å holde skolene i gang på gult nivå med det smittetrykket vi har nå, er å drive rovdrift på lærerne.

Det siste vi ønsker er å bli sett på som sutrete igjen – for det blir vi, gang på gang. Vi ønsker å bli sett som de samfunnskritiske arbeiderne vi er. Vi er viktige og kritiske faktorer for å holde samfunnet i gang.

Vi liker jobben vår. Ingen forstår argumentet «vi må skjerme barn og unge» bedre enn oss. Ingen ser spekteret av barn og unge i samfunnet mer enn oss.

Å potensielt sende de sårbare barna i isolasjon eller karantene i jula, årets største høytid, er ikke å skåne barna. Det er å gjøre en vanskelig tid enda vanskeligere. Argumentasjonen er ikke lenger god nok, slik som situasjonen er nå.

Vi ønsker digital hjemmeskole de siste dagene før jul. Noen få dager. For helsa, for sinnsro og for mulighet til å kunne dele jula med noen i det hele tatt. For noen av oss er det allerede for sent. Det blir jul i karantene.

Brevet er skrevet av lærerne som er medlemmer av Utdanningsforbundet på Kolbotn.