– Hvor lenge skal vi la svulsten vokse?

 I forrige uke kunne vi lese at 56 ungdommer i Follo har blitt pågrepet i politiets storaksjon mot narkomiljøet i Follo. De pågrepne er i hovedsak mellom 16 og 20 år gamle, og er mistenkt for omfattende narkotikakriminalitet og tilknytning til voldelige gjenger i Oslo. Etteretningsleder i aksjonen mot «Oppegårdmiljøet», Lars Abelsen, forteller til NRK at politiet ser en økende tendens til vold og trusler:

– Det er ofte knyttet til at noen har omsatt narkotika og skylder penger, så ender det opp med gjeld til tyngre miljøer. Du blir bøtelagt når du ikke kan betale når du skal også blir det en negativ spiral. Det vi ser er at disse miljøene kommer med trusler og de viser også innimellom at de gjennomfører truslene for å markere seg, sier han, og beskriver miljøet som «en kreftsvulst som bare vokser seg større og større om den ikke stoppes».

Men hvordan kan den stoppes? For å finne ut av det, må vi se nærmere på det illegale markedets modus operandi.

Les også: 18 ungdommer fra Oppegård pågrepet i stor narkoaksjon

Den mest lønnsomme industrien

Ifølge økonomitidsskriftet Forbes er narkotika den mest lønnsomme ulovlige industrien i verden. Etterspørselen etter de ulovlige rusmidlene er enorm, og varene er svært enkle å omsette. I NRKs reportasje om gjengmiljøet i Oslo øst, som "Oppegårdmiljøet" antas å ha forbindelser med, fortelles det om ungdommer ned i 15-års alderen som tjener 50.000 kroner i måneden på hasjsalg.

Selv hvis de hadde betalt ordinær skatt hadde dette vært godt over gjennomsnittslønnen i Norge. Det er ikke så rart at ungdom tiltrekkes dette markedet, og særlig ikke de som kanskje henger litt etter på skolen eller har problemer i hjemmet eller sosialt.

Nå som over 50 ungdommer er pågrepet i operasjon «Oppegårdmiljøet», vil det ikke ta lang tid før noen ser sitt snitt til å fylle tomrommet som oppstår. Tilbud og etterspørsel er det mest sentrale prinsippet innen markedsøkonomi: Så lenge etterspørselen består, vil det alltid være noen som kan tilby produktet. Det er grunnen til at den konservative avisen Minerva har skrevet at politiets narkoarbeid er nytteløst og beskrevet det som et enormt ressurssløseri. 

Ikke noe rettsapparat

I et svart marked finnes ikke noe rettsapparat. Man kan ikke gå til forbrukerombudet hvis man blir svindlet. Man kan ikke gå til politiet hvis man blir truet, utpresset eller ranet. Derfor må aktørene sørge for å beskytte seg selv og sine store pengebeløp mot konkurrenter.

Der er her vold, trusler og maktdemonstrasjoner kommer inn i bildet. Ungdommen som livnærer seg på denne lukrative industrien må vise at de ikke  tolererer å bli "kødda med", og bærer derfor gjerne våpen og nøler ikke med å gjøre et eksempel ut av de som prøver å svindle dem, eller ikke kan betale for varene de har "krita". I et svart marked er det den sterkeste som overlever.

Når hele markedet foregår på siden av samfunnet, vil også samfunnets sikkerhetsmekanismer være utilgjengelige. Den prisvinnende britiske journalisten Johann Hari beskriver dette svært godt i sin bestselgende bok «Chasing the Scream».

Krigen mot narkotika

Nå har det gått 46 år siden Richard Nixon utnevnte narkotika som samfunnsproblem nummer én, og erklærte en internasjonal "War on drugs". Siden den tid har vi stadig økt bevilgningene til politi og rettsvesen for å bekjempe narkotikaproblemet, og nå har Norge en av verdens strengeste ruspolitikker. Men de enorme summene som brukes i krigen mot narkotika har til gode å produsere de ønskede resultatene. Bruken øker jevnt og trutt, og antallet overdosedødsfall ligger stabilt på europatoppen. Nye rapporter viser også at Oslo er den europeiske hovedstaden med mest bruk av stoffet MDMA, og så mye som 1 av 4 ungdommer på byen i helgene har brukt illegale rusmidler. Alle er enige i at vi må tenke nytt.

I Morgenbladet kunne vi nylig lese om Politioverbetjent i Oslo Politidistrikt, Bård Dyrdal, som har utkjempet krigen mot narkotika siden tidlig 90-tall. Etter mange år med å arrestere narkobrukere og -selgere, har han innsett at vi angriper problemet fra feil innfallsvinkel.

Han mener at det er forbudet som gir grobunn for situasjonen vi ser i dag, og er tydelig på at problemet ikke kan bekjempes med strategien vi har brukt i over 30 år.

– Det er problematisk at vår narkotikapolitikk gir et sterkt grunnlag for organisert kriminalitet. Ved å legalisere lettere stoff, vil mye av grunnlaget for denne virksomheten forsvinne. Legalisering vil gjøre det mulig å kontrollere markedet, slik det blir gjort med alkohol og tobakk, sier han i Dagsnytt 18.

I stedet for å luke ut ugresset og vente på at nytt skal vokse opp, må vi fjerne hele grobunnen. Dette er den eneste måten å få bukt med gjengmiljøet på.

Mye av grunnen

Dette er mye av grunnen til at land som Canada, Uruguay og stadig flere av de amerikanske statene nå velger å legalisere cannabis. Ved å ta markedet ut av hendene til organiserte kriminelle, fjerner man det økonomiske grunnlaget til gjengene. Dermed forsvinner også mye av den relaterte kriminaliteten, som tyveri og vold. Denne saken fra forskning.no forklarer sammenhengen.

Men vil ikke frislipp av rusmidler føre til en eksplosjon i bruken? Å redusere vold og tyverier er jo vel og bra, men vil ikke en legalisering føre til mer bruk av rusmidler - og dermed flere problemer? Dette spørsmålet har jeg kvernet lenge på, for intuisjonen min forteller meg at økt tilgang gir økt bruk. Jeg har pløyet gjennom det som er tilgjengelig av forskning og statistikk, og funnet overraskende resultater.

PS! Saken fortsetter under denne grafiske fremstillingen!

Ifølge en den nylige rapporten til EUs rusmiddelorgan, EMCDDA, påvirker faktisk ikke lovverket bruken i nevneverdig grad (se figur 1). De skriver i sin rapport at «no simple association can be found between legal changes and the prevalence of cannabis use.”

PS! Saken fortsetter under disse grafiske fremstillingene

De samme resultatene ser vi i ungdomsundersøkelsene utført av statene Colorado (figur 2) og Washington (figur 3), som var de første til å legalisere cannabis til rekreasjonelt bruk. Dette er vanskelig å ta helt inn over seg, fordi det strider imot både vår intuitive forståelse og det vi har blitt fortalt hele livet. Hvordan henger dette sammen? Nøkkelen ligger i reguleringen.

Frislipp?

Mange frykter at legalisering vil føre til frislipp, men sannheten er at det er dagens situasjon som er frislippet. I et svart marked selges stoffene av hvem som helst, til hvem som helst, når som helst, og hvor som helst. Etter at det relativt kortvarige alkoholforbudet i Norge ble opphevet grunnet store problemer med blant annet metanolforgiftning og organisert kriminalitet, opprettet vi vinmonopolordningen. Regjeringen.no skriver om alkoholpolitikken at «De viktigste virkemidlene er bevilgningssystemet, vinmonopolordningen, reklameforbudet, aldersgrenser og avgiftspolitikken». Dette kan overføres direkte til andre rusmidler enn alkohol, men ved å skyve markedet ut i hendene på kriminelle, mister vi alle disse effektive virkemidlene vi har for å redusere bruken. Figur 4 illustrerer hvorfor streng regulering er den beste løsningen.

PS! Saken fortsetter under denne grafiske fremstillingen!

Den overordnede hensikten med ruspolitikken må være å redusere de totale samfunnsskadene som følge av rusbruk. Nå som vi har sett at forbudet ikke påvirker bruken nevneverdig, bør vi tenke på andre måter å forhindre problematisk rusbruk på. Forskjellige metoder har blitt prøvd, og noen gir gode resultater. På Island har de redusert ungdomsbruken betraktelig ved å styrke aktivitetstilbudet innen musikk, idrett og kultur. Når de unge har noe meningsfylt å fylle tiden sin med, reduseres behovet for å ruse seg. Andre virkemidler kan være å gi faktabasert informasjon om rusvett og de reelle skadevirkningene for de forskjellige stoffene,

i stedenfor å vifte med pekefingeren og si at «begynner du med hasj, ender du opp på Plata med en sprøyte i armen.»  Slik skremselspropaganda virker kun mot sin hensikt, for når ungdommen kan google seg fram til at både Barack Obama og Jens Stoltenberg har brukt hasj – uten å havne på Plata – blir tilliten til de voksne og myndighetene ødelagt, og advarselen faller for døve ører.

I tillegg vil de nevnte virkemidlene som alderskontroll og begrensede åpningstider bidra til å redusere tilgangen, og de som uansett kommer til å innta disse stoffene (hele 20% av norges befolkning mellom 16 og 65 år har trosset forbudet og prøvd cannabis, ifølge den seneste rapporten til Folkehelseinstituttet, vil gjennom et statlig sertifisert utsalgssted kunne være sikre på at stoffet de kjøper har bestått strenge kvalitetskrav og ikke er en dødelig syntetisk etterligning.

En kamp vi ikke kan vinne

Det er lite som taler til fordel for å fortsette å føre Nixons «War on drugs». En estimering av kostnadene ved opprettholdelse av forbudet viser at Norge bruker over fem milliarder kroner årlig på en kamp vi ikke kan vinne. Staten Colorado, som har legalisert cannabis, tjener godt over 100 millioner dollar årlig på skatter og avgifter. Penger som blant annet er satt av til forebygging av ungdomsbruk. I stedet velger vi en politikk som gjør at disse pengene forsvinner ut av landet, og i stor grad finansierer terrororganisasjoner som Taliban, Al Qaida og IS.

Som Etteretningsleder Lars Abelsen sier, er gjengmiljøet bak narkomarkedet «en kreftsvulst som bare vokser seg større og større om den ikke stoppes».

Så hvor lenge skal vi vente før i tar det nødvendige grepet for å stoppe den? Hvor lenge skal vi la dette enorme markedet styres av bevæpnede ungdommer med tilknytning til organiserte kriminelle og terrornettverk?

Hvem sine barn er de neste som skal pågripes?

Jeg avslutter mitt debattinnlegg med å sitere fredsprisvinner og tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan, som nå leder rusreformorganisasjonen Global Commission on Drug Policy, og sammen med blant annet Thorvald Stoltenberg jobber for en politikk basert på kunnskap, ikke ideologi: «I believe that drugs have destroyed many lives, but wrong government policies have destroyed many more.»