– Trodde jeg hadde mistet armen

Det var en helt vanlig sykkeltur for Carl Fredrik Hagen. Han var ute på sin første treningstur med racersykkelen etter å ha returnert til Norge fra sesongens første sykkelritt i utlandet. Været var bra, temperaturen fin og han var ute på en av sine vanlige runder i Follo og Østfold. Nesten hjemme i Oppegård skulle han bare ta en liten ekstrarunde på Gamle Mossevei langs Gjersjøen, et strekk han har syklet utallige ganger før og er lommekjent i.

– Jeg var ute på årets første racertur på hjemlige trakter. Var ute på en fire timers og hadde kost meg i vårsola ned til Moss, Son og Drøbak og var på vei hjem siste halvtimen og skulle bare kjøre rundt Gjersjøen, til Kolbotn og hjem til Oppegård, forteller han.

– Det er jo en vei jeg har syklet ti tusen ganger før. Så treffer jeg et hull i asfalten, tror jeg, og før jeg rekker å blunke, så mister jeg fullstendig kontrollen på sykkelen og skeiner ut til høyre og treffer da autovernet. Setter meg fast med sykkelen i autovernet, altså med høyre side av bukkestyret er på utsiden av autovernet, mens ramma er på innsiden, og jeg blir slengt av sykkelen, med skulderen og lårbein inn i autovernet som igjen da egentlig bare fungerte som en katapult, og jeg ender opp med noen saltoer over autovernet. Jeg anslår vel at jeg var gjennom luften i 10-15 meter kanskje, før jeg traff noen trær, nesten nede ved vannkanten.

Armen på ryggen

Hagen var ved bevissthet hele tiden og fikk karret seg opp på beina, før han fikk et nytt sjokk:

– Jeg kjente fort at høyrebeinet mitt var jo helt ødelagt og høyre armen min kjente jeg jo ikke, og jeg så den jo ikke heller, så den lå på ryggen.

Der og da trodde Carl Fredrik at armen var «borte», at han var blitt lam i høyre arm.– Så krabbet jeg meg opp til autovernet igjen og så sykkelen min stod fast der. Egentlig så det bare ut som om den var parkert, veldig pent, så hadde jeg ikke kommet meg opp igjen av grøfta, så kunne jo folk bare trodd at det var parkert en sykkel og at jeg var nede og pisset eller testet isen.

Hagen forteller at farten var om lag 40 km/t da ulykken inntraff. Han hadde syklet rundt 115 kilometer i 3 ½ time på en rolig treningstur. På grunn av en del løsgrus var han ekstra påpasselig denne dagen og hadde hendene på styret hele turen. Likevel gikk det galt.

Sykkelturen var første dag av treningsbolken inn mot Katalonia Rundt som Carl Fredrik skulle reist til 20.mars, etter at han startet sesongen forrige helg med to endagsløp i Frankrike.

– Jeg skulle forhåpentligvis være en god hjelperytter i Katalonia for Dan Martin, sammen med Chris Froome, Darrel Impey og gjengen, så jeg hadde jo gledet meg til det. Og deretter skulle vi rett videre til høydesamling for å forberede oss til Giroen.

– Jeg hadde superflaks!

– Så det blir ikke sånn nå, men når jeg nå innser hvor jeg landet og skadene jeg har pådratt meg nå, så skal jeg være sjeleglad for at det ikke gikk verre, fordi ryggen, nakken og hodet er helt urørt. Hjelmen var det ikke en skramme på. Så jeg hadde superflaks at det ikke er noen av de tingene der som satte meg ut, sier Hagen.

Carl Fredrik forteller at han i sammenstøtet slo skulderen kraftig ut av ledd, og at legene på Ahus fortalte at den stod i en posisjon som er svært sjelden og som kun inntreffer i 0,5 prosent av skulderskader. Han har også fått revet av muskelscener og muskelfester i overgangen fra overarm til skulder, i tillegg til at det er noen løse splinter fra noen deler av skulderen, og noen andre brudd også. En såkalt MR på torsdag vil få avdekket om det er noe som må opereres, eller om skaden kan leges av seg selv etter hvert.

Hagen roser både legene og støtteapparatet for oppfølgingen.

– Jeg føler at jeg er kjempegodt ivaretatt både av legene, som jeg har kontakt med og som hjalp meg med å få skulderen min på plass igjen, og så har jeg veldig god hjelp fra Olympiatoppen, så jeg føler meg veldig, veldig trygg på prosessen vi har foran oss både med tanke på konklusjon med hva vi skal gjøre, og tidsplan fremover på rehabilitering.

Det er liten tvil om at hendelsen har satt en støkk i Carl Fredrik Hagen, som ikke husker akkurat hvor selve hullet i asfalten var. Men han husker at smerten var så sterk at han hørte ekkoet av sine egne skrik fra fjellveggen på andre siden av Gjersjøen! Selv om en forbipasserende fikk tilkalt ambulanse, gikk det hele fire timers smertemareritt før legene fikk satt armen på plass igjen, da de først måtte være sikre på at det ikke var indre blødninger eller andre ting som kunne skape komplikasjoner.

Blir rastløs

– Hva er det verste nå, den fysiske skaden, eller den mentale biten?

– Nå er det verst at du ikke kan bevege deg ordentlig, jeg blir rastløs, jeg hater å ikke kunne gjøre det som jeg elsker å gjøre. Men samtidig så er jeg jo kjempeheldig, fordi jeg vil jo bli bra igjen, det tar bare litt tid. Så får jeg heller bytte ut sykkelturer med noen gåturer og så blir det litt tid på rulla. Og så får jeg prøve å gjøre det jeg kan og prøve å fokusere på delmål underveis. Det hadde vært mye verre hvis jeg hadde knekt beinet. Jeg fikk meg jo en solid støkk i lårbeinet og i hofta også, så det kunne jo endt med at jeg hadde knekt lårbeinet, det var ikke langt unna, forklarer han, og beskriver låret som «kraftig forslått, jeg har kalt det tidenes lårhøne!»

Carl Fredrik har alltid vært offensiv og positiv i tankegangen, og han er allerede startet opptreningen igjen, dog på en noe uvant måte.

– Det hjelper å gå tur, jeg begynte allerede på søndag, altså to dager etterpå å rusle små turer i nabolaget. Selv om det er vondt, så er det viktig å ikke pine seg gjennom det, for det er ikke sånn smerte, men det er ubehagelig på grunn av at du er så støl og så sår og så mørbanka, men jeg vet selv hvor viktig det er med - jeg kan ikke kalle det trening - men kall de lett fysisk aktivitet da, og det å få blodgjennomstrømming gjennom kroppen og få musklene til å lege seg fortere.

– Når tror du at du kan være tilbake på sykkelsetet?

– Jeg er allerede på rulla inne. Sitter oppreist med overkroppen og spinner rolig. Jeg må nok belage meg på å sitte inne i sikkert seks uker før jeg kan begynne å belaste skulderen ute. Jeg kan sykle med overkroppen oppreist på rulla og kun bruke beina, ikke holde i styret, med sele rundt magen som er festet i slynge.

Målene

– Hvordan ser du for deg at sesongen blir nå?– Nei altså, vårsesongen går fløyten, men jeg ser for meg at et OL og en høstsesong med Vueltaen, det er på en måte det store målet, så jeg skal komme tilbake igjen til det!

Vårens store mål var Italia Rundt som starter i slutten av mai. Dette må Hagen etter alt å dømme droppe, selv om han holder døren lite grann på gløtt.

– Jeg har ikke gitt opp giroen, men sånn som jeg ser det nå, så er det urealistisk. Giroen ville blitt en bonus, men jeg kommer nok ikke til å gå rett fra en skulder-rehab til å kjøre Giro d´Italia uten noe løp først. Men vi får se, jeg prøver å ikke tenke altfor mye på noe løp nå. Nå er fokus på å finne ut hva som er feil og hva skal vi gjøre på kort sikt, og så er det noe med det å sette litt delmål underveis, sier Carl Fredrik Hagen.