Reisebrev fra California

«If yo're going to San Francisco, be sure to wear some flowers in your hair», sang Scott McKenzie i 1967. I dag er det ikke blomster i håret, men munnbind som gjelder. Det tok noen dager å bli vant til, men nå er det helt naturlig å bruke munnbind med en gang man går ut av egen leilighet. En føler seg naken uten.

I en by som er mer eller mindre helt nedstengt for å begrense smitten, er det selvsagt begrenset hva man kan gjøre. Alt av museer og kulturelle attraksjoner er stengt. Da er det godt man har en helt ny jobb å konsentrere seg om. Som utstasjonert tjenestemann er jeg ikke bundet av arbeidemiljøloven, så timene og kveldene på kontoret har blitt mange og lange. Heldigvis har vi lov til å ferdes utendørs. Det har jeg hittil benyttet meg flittig av i helgene. Når man skal lære en helt ny by å kjenne, synes jeg den beste måten å gjøre det på er til fots eller sykkel. Jeg har derfor gått på kryss og syklet på tvers i stadig nye områder av byen.

Og sannelig kan San Francisco by på mye også utendørs. «The 7 Hills of San Francisco» er historisk kjent helt tilbake til grunnleggelsen av byen, og byr på fine turer, masse historisk arkitektur, flott utsikt og ikke minst – god trim. Totalt er det i dag 48 navngitte høyder i San Francisco, og jeg planlegger å ha vært gjennom dem alle innen jeg flytter hjem igjen.

I tillegg er havnepromenaden med alle pirene, inklusive turistfellen Wisherman’s Wharf på pier 39, også blitt utforsket godt. San Francisco har mange hyggelige små parker, men den fineste av dem alle er alt annet enn liten. Golden Gate Park er massiv og et yndet utfartssted for lokalbefolkningen. Helt i enden av parken, skuende utover Stillehavet opp mot Nordvestpassasjen, står Roald Amundsen. Det var hit han seilte Gjøa i 1906. Tre år brukte han på reisen. Vi i Nordre Follo kan kjenne litt ekstra på hvilken bragd det var.

Det er sterke bånd mellom USA og Norge. Og sterke bånd ryker ikke selv i tider hvor Norge ikke alltid har vært enig med den politiske ledelsen i USA. Faktisk så føles det nesten som om båndene har blitt enda sterkere, og det norsk-amerikanske miljøet her på vesktkysten er opptatt av sine røtter. Når Norge åpnet opp for dobbel statsborgerskap var nok ikke det først og fremst myntet på amerikanere, men pågangen her på vestkysten har vært stor. Det er mange som mener de er norske, og som nå ønsker seg norsk pass. De formelle kravene for å bli registrert som norsk er strenge. Mange som selv oppfatter seg som norsk kan derfor bli skuffet når de ikke oppfyller kravene. Det er kun et fåtall som oppgir at de ønsker å flytte til Norge dersom de (igjen) blir norsk statsborger. Ønske om å med rette kunne omtale seg som norsk er nok det som veier tyngst.

Amerikanere har en egen evne til å få deg til å føle deg velkommen uansett når og hvor du er, og når de får høre at du er norsk (ja for aksenten min avslører meg nok fortsatt) så lyser de opp og forteller gladelig om sine norske venner eller familie. Alle har et søskenbarn på Gjøvik. Eller var det i Nordre Follo?

Som politiker har det vært ekstra interessant å komme til USA akkurat nå. På nært hold har jeg fått være vitne til en intens valgkamp, høydramatisk opptelling og en brutal maktkamp. Enda er det ikke over, og en kan sikkert spørre seg: Blir det noen gang det, over?

«Fake news» er dessverre blitt en virkelighet her borte. Å følge nyhetssendinger kan ofte føles som et underholdningsshow. Som Mandagsklubben eller Torsdag kveld fra Nydalen. Og det er synd å si det, men den ene siden er ikke stort bedre enn den andre. Dette bygger ikke broer, men lager dype sår. Sår som det vil ta tid før leges og gror. Det som er skremmende, er at vi kan se små tendenser til det samme i Norge. Dette er tendenser vi må ta på høyeste alvor og aldri la få grobunn.

I Nordre Follo er vi stort sett forskånet fra dette. Men jeg skulle ønske meg bedre mulighet for samarbeid på tvers av partigrensene og mellom posisjon og opposisjon. For selv om jeg liker å tro at jeg har tenkt på alt, så kan det jo hende at motparten har noen gode innspill. I kommunestyret er det i realiteten ikke tid eller plass til det. Noen har avgjort hvordan det skal stemmes i forkant. En av våre sentrale politikere sa til og med at «det var så fint med digitale møter for da fikk man gjort andre ting underveis i debatten. Den trengte man jo ikke følge med på for man viste jo hva man skulle stemme». Da synes i alle fall jeg vi har tapt noe på veien. Skulle jeg få muligheten en gang i fremtiden, vil dette være et område jeg vil håpe å få til endring på. Jeg har tenkt en del, men har ikke noe fasit svar på hvordan ennå. Kanskje noen har gode innspill

Jeg vil avslutte med å ønske dere alle sammen en riktig god jul. Og snart også et godt nytt år – det kan vi saktens trenge!