Tafatthet, inkompetanse og oppgitthet
KOMMENTAR: Snø og buss betyr trøbbel i Oppegård. Når bussjåførene i tillegg ikke vil bruke hjelpemidlene de har fått utdelt, blir ikke situasjonen bedre.
NB: Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider tilknyttet Oppegård Avis. Torbjørn Eriksen er daglig leder i Helt Lokalt, som utgir Oppegård Avis, samt mangeårig journalist i fagbladene Anlegg & Transport og Moderne Transport. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
På vei hjem fra kontoret på Sofiemyr mandag 13. mars hadde
det falt noen cm med snø i løpet av dagen. Ikke mer enn det må vi forvente i et
vinterland som Norge, men nok til at leddbussene sto på kryss og tvers i hele
Stor-Oslo, og ikke minst i Sønsterudveien.
Oppegård Avis har skrevet utallige artikler om fremkommeligheten til ledd-bussene som står på kryss og tvers både i Valhallaveien, Tømtevien og Sønsterudveien denne vinteren. I tillegg står bussene jevnlig fast på flatmark andre steder i kommunen. At bussene må være totalt feilkonstruert og at de kjører rundt på dekk som er nærmest helt utslitte, er én sak. Det som er mye verre er den mangelen på trafikkforståelse og kunnskap som jeg opplevde hos sjåførene til Connect Bus.
Sikkerhet
For å ta førerkort på tunge kjøretøy i Norge kreves det vesentlig mer opplæring enn for å ta et personbilførerkort. Blant annet lærer man at det er viktig med sikring av et skadested, da yrkessjåfører ofte er først eller tidlig på et skadested. I Norge er det påbud om at alle kjøretøy skal ha en sikkerhetsvest tilgjengelig i kjøretøyet. Det er begrunnet i at dersom man skal bevege seg ute i trafikken skal man være synlig.
Den forståelsen for trafikkbildet som de to strandede Connect Bus-førerne i Sønsterudveien utviste mandag ettermiddag gjorde at jeg fikk frysninger nedover ryggen. Tenk om man skulle havne i en ulykke og disse sjåførene var først på ulykkesstedet.
Ingen forståelse
Det jeg opplevde da jeg ankom til fots i Sønsterudveien var at av hele sju busser som jeg kunne observere, hvorav seks ikke hadde mulighet til å flytte seg, var det kun én av sjåførene som hadde gått ut for å hjelpe den med problemer. Ingen av sjåførene hadde på seg sikkerhetsvest for å være synlige. Det var heller ingen tydelig plan for hvordan de skulle løse problemet. Her savnet jeg at to av de sju sjåførene hadde gått ut og dirigert trafikken forbi problemstedet. Da dette ikke ble gjort førte det til at personbiler i begge retninger forsøkte å presse seg forbi. Etter mitt skjønn er det egentlig et under at det ikke skjedde ytterligere ulykker mens det pågikk.
Siden jeg har lang erfaring med tyngre kjøretøy, tillot jeg meg å påpeke at de måtte sette på kjettinger for å komme opp bakken. Det ble da, etter mitt skjønn, gjort et halsbrekkende forsøk på dette, mens trafikken passerte noen centimeter unna. Det var faktisk så trangt at enkelte av bilene slo speilene i bakre hjørne av bussen i et forsøk på å komme forbi.
Håpløs kjettingbruk
For å unngå en alvorlig ulykke måtte jeg mer eller mindre beordre den ene føreren lengre opp i bakken for å stoppe trafikken, mens den andre la på kjettinger. Selv stoppet jeg trafikken nedenfra. Igjen ble det dessverre utvist en fullstendig mangel på kompetanse. Kjettingen ble nemlig lagt løst over hjulet, føreren gikk så inn i bussen og ga gass, hvorpå kjettingen ble kastet av hjulet.
Etter dette virket det rett og slett som om de ga opp. Sjåføren i alle fall sittende inne i bussen, uten å foreta seg noe. Igjen henvendte jeg meg med spørsmål om de ikke skulle prøve å feste kjettingene slik at han kunne komme seg unna og dermed ikke fortsette å sperre veien.
Jeg ble da møtt med spørsmål om «hvem jeg var som kom med så mange spørsmål» og «hvorfor jeg blandet meg.»
Riktignok har jeg lang erfaring som nyttekjøretøyjournalist i fagbladet som Anlegg & Transport og Moderne Transport, så jeg vet et og annet om tyngre kjøretøy. I denne saken hadde jeg imidlertid ingen annen agenda enn at folk i Oppegård kunne komme seg dit de skulle.
På dette tidspunktet hadde den ene kjøreretningen vært sperret i nærmere en time og ettersom sjåførene ikke viste noen evne eller vilje til å flytte kjøretøyene sine, valgte jeg å ta bena fatt hjemover.
Uheldig kombinasjon
Selv om min fagkompetanse er på vare- og lastebiler, og ikke busser, er det likevel totalt uforståelig hvorfor man skal ha drift på bakre aksel på disse bussene, altså på tilhengeren. Ingen med vettet i behold ville hatt drift på semihengeren til en lastebil, uten også å ha drift på trekkvognen.
For å få litt mer innsikt i dette tok jeg en telefon til Tom Terjesen, redaktør av Bussmagasinet og en av Norges fremste uhildede busseksperter. Tidligere satt bussmotorene foran i bussen, før de ble flyttet bak. Da ble det rimeligere og enklere å konstruere leddbusser med drift på den bakre akselen. Jeg utfordret han videre med at bussene vi her snakker om er elektriske busser, og at da er ikke en stor motorkasse i midten av bussen en unnskyldning. Han fortalte da at han for noen år siden, da de første elektriske leddbussene skulle introduseres i Oslo, var i Kina og så produksjonen. Han stilte da det betimelige spørsmålet om hvorfor driften var plassert på bakerste aksel på disse el-bussene. Svaret var at «det ble spesifisert fra kunden», fortalte Terjesen.
Kommer bedre løsning
I dag tidlig kontaktet jeg VDL, som holder til på Langhus, og spurte om det var noen annen grunn enn kostnader til at de elektriske bussene som benyttes i Oppegård, har drift på «tilhengeren». Det kjente ikke vår kontakt til, og han kjente heller ikke til om det var spesifisert i anbudet at det skulle være drift på henger-akslingen. Det han derimot kunne fortelle var at anbudet til Connect Bus hadde vært litt for tidlig ute. Neste generasjons leddbusser kan nemlig spesifiseres med drift på de to bakerste akslingene, eller firehjulsdrift om du vil.
Det vil nok hjelpe betraktelig på fremkommeligheten vil jeg anta. Bare synd at det er mange år til neste bussanbud i våre trakter. Tør vi håpe på at de i mellomtiden bytter ut noen av bussene slik at de mest utfordrende rutene får firehjulsdrift?
