Barlie brøyt vei for andre jenter

Med Ines familiebakgrunn er det lett å tro at hun hang i brytehallen siden hun var en neve stor. Det stemmer imidlertid ikke.

– Nei, jeg startet ikke med bryting før jeg var rundt 16 år. Pappa døde jo før jeg var to år, dermed ble jeg ikke dratt inn via ham. Så jeg drev med omtrent alt annet, men det var sykling og svømming som var hoved-idrettene mine tidlig. Planen var at svømmingen skulle ta meg til USA på college, forteller Barlie.

Onkel Harald

Men hvordan ble hun så dratt inn i brytingen?

– I 1980 var Kolbotn-cup åpen for jenter, og sammen med kusine Mette var jeg og så på. I 1981 skulle jentene også telle med i poengsammendraget. Onkel Harald var trener for Sp09, og maste på meg og Mette om å bli med. Så i august 1981 var jeg på min første trening, og det funket bra. Så siden ble det bare bryting for min del, forteller Kolbotn-bryteren.

Hun ble nummer tre i Kolbotn Cup den høsten.

En rød Volvo

Ine er oppvokst på Barligrenda ved Siggerud, og det var ikke akkurat lett å komme seg inn til Oslo derfra. Da hjelper det med litt eldre søskenbarn og en rød Volvo.

– Kusine Mette har en eldre storebror, Roger, som også drev med bryting. De bodde i huset ved siden av oss. Da han ble 18 kjøpte han en rød Volvo som ble brukt som «familietaxi» for Mette, meg og min bror Tim, til og fra trening på Dælenenga idrettsplass, forteller Barlie.

Etter hvert ble kursen satt for Kolbotn. Først som utøver. Deretter som fast bosted, for henne, to barn og mann. I denne sammenhengen holder det faktisk ikke å skrive bare mann. Samboer Ove Gundersen er nemlig et viden kjent navn i det norske brytemiljøet.

Gullgrossist

I 1984 tok Ine Barlie sitt første NM-gull. Det skulle til slutt bli 22, og selvsagt også kongepokal. I 1985 gikk hun til topps i det som ble omtalt som et uoffisielt VM. Og da det første offisielle VM ble arrangert på Lørenskog i 1987, var Ine Barlie en av tre norske gullmedaljører.

Bragden gjentok hun i 1992 i Frankrike, men i mellomtiden sikret hun seg to VM-sølv, én VM-bronse, samt en EM-bronse.

– Klart at begge VM-gullene var stort, men det første i 87 var nok det sterkeste rent følelsesmessig. Da var jo Ove landslagstrener, og onkel Harald, som hadde fått meg med, var der for å støtte meg. Han var vanligvis en mann som ikke viste særlig følelser, men etter finaleseieren, kunne jeg se at han hadde tårer i øynene da vi omfavnet hverandre. Begge to tenkte at her er det en som mangler, nemlig pappaen min. Og da mamma kom løpende til med en bukett med roser brast det, forteller Ine, før hun fortsetter.

– Det var også var utrolig gøy å gjenta gullet i 92, og ikke minst sterkt. Jeg startet med å tape den første kampen, for så å vinne resten. Jeg slo blant annet den franske hjemmefavoritten på min vei mot finalen. Der vant jeg 4-1 over en japansk bryter, minnes hun.

Ukjent idrettshistorie

Når det gjelder akkurat VM-gullet i 92, så spørs det om ikke det er en del av idrettshistorien som har gått de fleste hus forbi. Det året vant først Lars Rønningen EM, så fulgte broder Jon opp med OL-gull, før altså Ine avsluttet det hele med VM-gull.

Vi tviler på at det er noe annet norsk idrettslag som kan vise til EM-, VM- og OL-gull samme år i én idrett. Og sågar av tre forskjellige utøvere

– Ja, det var noe helt spesielt, og jeg tviler på at det er noen annen klubb som kan vise til noe lignende. I hvert fall her til lands, sier Kolbotn-utøveren.

Fikk drøy beskjed

En så lang og innholdsrik karriere har også ført med seg sine nedturer.

– I 1993 var det VM på hjemmebane i Stavern, rundt åtte uker etter at jeg hadde termin. Jeg hadde likevel planlagt alt for å kunne delta, og trent langt inn i graviditeten. Rundt to uker etter fødselen fikk jeg plutselig beskjed av bryteforbundet om at jeg måtte dra til Kristiansund for å bryte uttak mot fire andre. Det var fire som jeg aldri hadde vært i nærheten av å tape for. Jeg ga beskjed om at det var for tidlig, og derfor dro jeg aldri til Kristiansund for å bryte.

Forbundet viste ingen nåde og tok ikke ut den meritterte mesteren.

– Da var jeg både lei meg og sinna, sier Ine Barlie, som da i stedet endte opp som ekspertkommentator på NRK.

Det ble flere mesterskapsdeltakelser på Kolbotn-bryteren senere, men ingen flere medaljer.

– Det ble mange fjerde- og femteplasser på slutten. Særlig fjerdeplassen under VM på hjemmebane i Ekeberghallen var sur, husker hun.

Barlies siste internasjonale seniormesterskap var EM i Slovakia i 1998 hvor hun endte på femteplass.

Knuste familierekorden

Ifølge Barlie selv la hun opp i 2001, men NM-statistikken viser mange NM-gull etter det.

– I 2001 sluttet jeg å satse internasjonalt og etter det var jeg omtrent med bare i NM i løpet av en sesong. Grunnen var at jeg skulle forsøke å ta flere NM-gull enn onkel Harald, som hadde 17.

Barlie tok familierekorden og plusset på et par ekstra for sikkerhets skyld. Det tjueandre og siste NM-gullet tok hun i 2010, 26 år etter det første.

Fikk aldri oppleve OL

Den årvåkne leser har kanskje reagert på at det foreløpig ikke har vært nevnt en eneste OL-deltakelse eller OL-medalje i denne saken. Det har sin forklaring. Kvinnebryting kom faktisk ikke på OL-programmet før i 2004. Hun var aldri inne på å gi det et siste forsøk.

– Nei, egentlig ikke. I 2001 hadde jeg fått to barn og gått gjennom en alvorlig skade. Jeg kjente at min tid på matta var over, men det er litt bittert å tenke på at jeg aldri fikk sjansen til å delta i OL, som er noe helt spesielt. På den andre siden så er jeg fornøyd med, og litt stolt av, at jeg har gjort veien for de som kom etter litt lettere. Dessverre er det ikke helt likestilling den dag i dag, sier Ine Barlie.

Hall of Fame

OL-historiebøkene er derimot ikke helt fri for Ine Barlie likevel. Under OL i Rio i 2016 fikk hun nemlig fortjent heder fra det internasjonale bryteforbundet.

– I 2016 ble jeg tatt opp i det internasjonale bryteforbundets «Hall of Fame». Både for min innsats som foregangskvinne, samt for de resultatene jeg oppnådde. Det er en utnevnelse som jeg synes var veldig hyggelig å få, sier Kolbotn-utøveren.

Ine, som gjennom årenes løp har vært landslagstrener for både Norge og Sverige, holdt det gående som trener for Kolbotn frem til sommeren 2019. Hun er imidlertid ikke ferdig med bryting.

– Jeg hadde holdt på med bryting som aktiv siden jeg var 15 år, og vært trener i 38 år, og det var derfor på tide å gjøre andre ting. Jeg følger fortsatt med på hva som skjer, for Ove er jo ofte på mesterskap i forbindelse med sitt engasjement i Mattekanten (en nettside om bryting, red anm.). Så har jeg mulighet, reiser jeg sammen med ham. Jeg har nok neppe sett mitt siste brytemesterskap live, sier Ine, som til daglig jobber som spesialist i fysioterapi for barn og unge i Oslo kommune.