Utsikten var formidabel

Dersom planene for et utsiktstårn på Grønliåsen realiseres, blir dette sikkert et like populært utfluktsmål som «Branntårnet» var for oss på Hellerasten rundt 1960!

Tårnet var vel ca. 15 meter høyt. Øverste etasje var utsiktsrom, med vinduer i alle retninger. Etasjen under var oppholdsrom med vedovn og et par senger. De to nederst etasjene var åpne rom uten noen egentlig funksjon.

Les også: – Dette blir århundrets fest

Min bestefar, Johan Kristiansen, hadde brannvakt om sommeren og damene på bildet har helt sikkert vært på søndagstur til pappa, og hadde kanskje med middag. Min mor Grethe (Kristiansen) Bjerke sitter foran, og til venstre står min tante, Sigrid Kristiansen. 

Saken fortsetter under bildet. 

Hull fra spregningsforsøk

Tårnet var bardunert med fire kraftige vaiere, og festene til disse er fremdeles godt synlige. Barduneringen trengtes nok, for det var et skikkelig vindfang i denne konstruksjonen, som i tillegg sto meget værutsatt!

Noen hadde på et tidspunkt forsøkt å sprenge tårnet, så det var et stort hull i det ene hjørnet nederst. 

Les også: Skal senkes over to meter ned

Tårnets skjebne ble beseglet en vakker ettermiddag høsten 1961 eller -62. En kar fra Oslo skogvesen fyrte opp et stort bål i utsiktsrommet og i løpet av et par timer var tårnet forvandlet til en rykende askehaug.

Kulturkriminalitet

I dag ville vel dette bli vurdert som kulturkriminalitet, men tårnet slik det sto måtte jo sies å være ganske farlig for oss ungdommer som klatret ut på skråtaket på toppen gjennom et hull i taket. Men noen tanke på bevare et slikt kulturminne, sto tydeligvis ikke på agendaen.

Utsikten fra toppen var formidabel, og jeg gleder meg til å få et tilsvarende utsiktspunkt gjenreist! Det kommer til å bli kjempepopulært!

Her kan du lese saken som er bakgrunnen for Steinar Bjerkes innlegg.

Har du en god historie du vil dele om branntårnet, send oss en e-post til tips@oavis.no.