Legenden har fortsatt nesten alle rekordene

Historien om Bjørn Nordheggen fascinerer og forbløffer. Gutten som drev med karate, men som ble oppfordret av treneren sin til å løpe litt for å komme i bedre form. At han havnet i Oppegård IL var også en tilfeldighet. Han skulle nemlig besøke søsteren sin som bodde her, og meldte seg samtidig på Gjersjøen Rundt i 1985.

Det ble en sensasjon. Med temmelig lite løpetrening vant Nordheggen like godt det relativt tøffe halvmaratonløpet på knallsterke 1 time og 7 minutter. Vinnertiden var bare noen sekunder bak løyperekorden til datidens norske løperstjerne, Knut Kvalheim. Etterpå ble han av en journalist i ØB spurt om hvor mye han trente.

– Trener? Nei, jeg har vel vært på et par blåbærturer med faren min, svarte han ifølge jubileumsboka til Oppegård IL.

– Et eventyr

Vi har tatt en lang og hyggelig prat med Nordheggen, som overfor Sportsmanden bekrefter hendelsesforløpet, men nyanserer litt:

– Jeg hadde tatt noen mosjonsturer i skauen, forteller 59-åringen, som selv ble kjempeoverrasket over å vinne.

Den som kjente Nordheggen aller best fra den aktive og begivenhetsrike karrieren som deretter fulgte, er Tron Gifstad, som fortsatt er med i idrettslaget.

– Det var et eventyr å bli kjent med Bjørn. Jeg var med han til Houston der han løp maraton på 2.17 uten å ha trent for det. Bjørn løp også 400 meter under 51 sekunder, så han var rask også, forteller Gifstad, som kaller det hele en utrolig historie, som startet noen år tidligere:

– Bjørn gikk jo på Kristelig Gymnasium på slutten av 70-tallet. I en gymtime ville han teste seg på en 3000 meter på Bislett, som 18-åring. Bjørn sa til læreren at målet var å løpe raskere enn verdensrekorden til Grete Waitz på 8.35. For, som ha sa, «hun er jo dame». Bjørn løp på 8.30, i turnsko og langbukse. Læreren måpte og ville at Bjørn skulle satse på løping, men han drev likevel kun med karate til han var 24 år, forteller Gifstad.

Hadde ikke klubb

Riktignok var unge Bjørn Nordheggen med på noen lokale mosjonsløp, men da han ble beskyldt for å jukse, drepte det litt av den spirende konkurransegløden. Bjørn var nemlig ikke medlem i noen klubb, så han stilte i mosjonsklassen som startet flere minutter bak de aktive. Da han som helt ukjent mosjonist kom i mål på beste tid og vant løpet, ble det innlevert protest. Bjørn stod jo ikke i noen klubb og kunne umulig ha løpt så fort!

Litt av gleden forsvant og Nordheggen konsentrerte seg heller om karate og andre ting, og først i 1985 da ble det endelig fart i løpekarrieren, ved en tilfeldighet. I april 1985 ble nemlig Bjørn lurt med på Sentrumsløpet av en kamerat. Han meldte seg på i puljen med antatt sluttid på 40 minutter, løp forbi tusenvis av mosjonister og kom i mål på 31-tallet. Da begynte han endelig å trene litt mer løping og meldte seg altså på Gjersjøen Rundt i juni samme året.

Etter sin sensasjonelle seier i Gjersjøen Rundt ble Nordheggen spurt av daværende friidrettstrener John Sandviken i Oppegård Idrettslag om han ville løpe for klubben, noe han takket ja til. Torbjørn Gifstad var også en meget sentral ildsjel og drivkraft i gjenoppbyggingen av friidretten i Oppegård på begynnelsen av 1980-tallet. Sammen med sønnen Tron, som var jevngammel med Nordheggen og selv aktiv løper, prøvde de å legge forholdene best mulig til rette for supertalentet som plutselig var havnet i klubben.

– Uka etterpå var det 3000 meter på Bislett. Faren min kjøpte piggsko til Bjørn og fikk han med i første heat på Bislett. Bjørn gikk rett i tet foran John Halvorsen (en av Norges beste langdistanseløpere på den tiden, red.anm.), ble slått i spurten, men fikk tiden 8.12 i sin debut. Det var hardt gitt, sa Bjørn etterpå, uten å være skikkelig andpusten, forteller Tron.

Bane-sjokk

Nordheggen selv husker dette godt.

– Jeg hadde jo bare løpt i skauen, så det var et sjokk å komme på banen. Det er en helt annen måte å løpe på.

Likevel løp han deretter 1500 meter på 3.44 og 800 meter på 1.51, før han senere samme høsten stilte i Oslo halvmaraton. I jubileumsboka til OI er den begivenheten beskrevet slik:

– Feltet var stort med mange av verdens beste langdistanseløpere. Bjørn hang med og kom inn på tiden 1.04. Underveis rullet den ikke ukjente treneren Johan Kaggestad ned vinduet på følgebilen og ropte til Bjørn:

– Who are you? Where do you come from?

– Hæ. Jeg er fra Oppegård, svarte Bjørn.

Urutinert

Nordheggen ler godt av den historien, og sier at det inntraff da han nølte litt ved en drikkestasjon. Skulle han stoppe opp eller bare løpe videre?

– Ingen hadde jo fortalt meg om jeg skulle drikke eller ikke!

Gifstad forteller også at Nordheggen allerede uka etterpå løp 10.000 meter på Bislett på 29.20.

– Han spurte på forhånd hvor mange runder det var og hvor på banen han skulle starte. Disse hendelsene illustrerer godt den utrolige situasjonen der Nordheggen på den ene siden var helt urutinert, og samtidig allerede i norgeseliten!

Tron Gifstad beretter videre:

– Så dro vi rett til NM terrengløp 20 km i Trondheim, der Bjørn til slutt ble nummer 2 etter et voldsomt oppgjør med Oddvar Brå. Allerede året etter ble det 13.36 på 5000 meter og bronse i NM etter Are Nakkim og John Halvorsen.

Bjørn mener at høydepunktet i karrieren nok var Bislett Games i 1988, der han fikk tiden 7.47 på 3000 meter og presset verdensstjernen Said Aouita – regjerende OL- og verdensmester på 5000m, verdensrekordholder på 1500m og 5000m og den første i verden som løp 5000m på under 13 minutter - hele veien.

– Dagen etter dro vi sammen til St Moritz på høydetrening. Bjørn kjørte sin sponsorbil Lada Samara. Allerede like etter Svinesund sluttet bremsene å virke. Vi drar videre, sa Bjørn. Må jeg stoppe finner jeg en motbakke. To dager etter ankom vi St Moritz. Vi var der i 4 uker og gjorde det meste galt. Vi trente trappeløp fra 1800 meter til 3000 meter med tusenvis av trinn. Vi løp harde intervaller rundt et vann på 3600 meter og Bjørn løp 5000 meter utfor på veien nedover fjellet på 12.50. Jeg kjørte bak med bil og kontrollerte distansen, forteller Tron Gifstad.

Kom i skyggen

Nordheggen ler litt i dag av dette og den spesielle treningsleiren der de trente altfor hardt i høyden. Han ble ikke helt seg selv igjen resten av den sesongen, men fortsatte å imponere i årene som fulgte og tok NM medaljer helt fram til 1994.

Dessverre kom Bjørn litt i skyggen av Are Nakkim, John Halvorsen og Lars Ove Strømø og fikk aldri delta i EM, VM eller OL, sier Gifstad i dag.

Men selv om Bjørn Nordheggen kom sent i gang, oppnådde han mye i sin 10 år lange karriere på topplan. Han ble norgesmester på 5000 meter og 10.000 meter hele fem ganger til sammen, i tillegg til seks sølv- og tre bronsemedaljer, han vant to NM-gull i terrengløp og deltok en gang i VM i terrengløp. Nordheggen har alle klubbrekordene i Oppegård Idrettslag fra 800 meter til maraton, samt alle rekordene i gamle Follo Friidrettskrets på alle distanser fra 3000 meter til maraton.

– Heldig genetisk

Hvor god kunne Bjørn Nordheggen ha blitt, dersom han hadde satset på løping langt tidligere, og dersom han hadde hatt et mer profesjonelt opplegg rundt seg? Det vil vi aldri få svar på, men tidene hans er sensasjonelt gode for en som startet med løping så sent som 24 år gammel. Nordheggen hadde et talent som gjorde at han var i norgeseliten omtrent før han hadde begynt å trene seriøst med løping!

Hva mener han selv at det var som gjorde han så god, så raskt?

– Løpsteknikken min var bra. Jeg var nok litt heldig genetisk med god løpsøkonomi, sier Nordheggen selv beskjedent.

I dag jobber 59-åringen med analyse på rettsmedisinsk avdeling på Rikshospitalet, og han var analytisk også som aktiv i treningsarbeidet og tidlig ute med nyvinninger som for eksempel mye bruk av tredemølle.

Om han ville ha gjort noe annerledes hvis han kunne valgt på nytt?

– Jeg startet jo sent, så jeg kunne jo ha begynt med løping litt tidligere.

Bjørn forteller også at han som familiemann i full jobb på sommeren prioriterte ferier med familien, mens andre konkurrerte internasjonalt.

– Ideelt sett skulle jeg nok vært med på flere løp i Europa, legger han til.

Treningsglede

Bjørn Nordheggen fikk mange tilbud fra storklubbene, men forble tro mot Oppegård IL og overbygningen Follo Friidrettsklubb i hele karrieren.

– Thorbjørn Gifstad var mye av grunnen, han gjorde en god jobb, la til rette og stilte opp så godt han kunne, så jeg følte lojalitet overfor Gifstad. Det var også et veldig godt miljø i klubben og en veldig innsats, sier Bjørn, og trekker også frem trenerne Morten Torgersen og John Sandviken.

Om Bjørn Nordheggen for lengst har lagt konkurranseskoene på hyllen, er han fortsatt en aktiv mosjonist som synes det er viktig å trene for å holde seg i god form.

– Jeg sykler en del og har stor glede av å trene fortsatt!

– Kanskje var Bjørn et talent på høyde med Ingebrigtsen-gutta, men han fikk aldri noen trener som fulgte han opp på skikkelig måte. Men det var et eventyr å bli kjent med Bjørn, sier Tron Gifstad.