Uten Bertha, ingen Benz

Visste du for eksempel at verdens første kjøretur var det en kvinne som sto for? Mannen, en viss herr Carl Benz, hadde lenge tuftet på sin oppfinnelse. I 1886 tok han patent på automobilen, men nøyde seg med å putre gjennom Mannheims gater. Naboene trodde de så syner, hvor hadde kusken gjemt hesten som trakk vogna?

Bertha på langtur

Carl Benz sin første bil hadde tre hjul og toppfart på 20 km/t. Folk trodde ikke kjerra dugde til annet enn å skremme høns. Interessen var laber, salget tregt. Inntil en varm dag i august det herrens år 1886.

Mens Carl er opptatt i garasjen, tyvlåner Bertha bilen, fyller tanken og, med en røyksky hengende etter seg, kjører hun med sine to sønner, 13 og 15 år, fra Mannheim til Pforzheim. Hun vil besøke slektninger, en strekning på over 10 mil. Dagen etter reiser hun hjem igjen. Underveis stanser hun ved et apotek for å kjøpe drivstoff, et par liter Ligroin, en slags bensin som brukes til å fjerne flekker. Langs ruten står folk og måper, avisene aner en sensasjon. De rydder plass på forsidene og forteller her om det nye vidunderet.

Bilen får gratisreklame og Carl Benz tjener endelig nok penger til å utvikle prosjektet sitt videre. Med langturen til Pforzheim skriver Bertha Benz automobil-historie og Carl legger grunnlaget for det som senere skal bli Mercedes Benz.

Jorda rundt

Mens Bertha Benz besøkte slektninger 10 mil unna, kjørte Clara Eleonore Stinnes, i en alder av 26 år, jorda rundt.

«Vi er ikke nødvendigvis bedre, men i det minste like gode som menn», sa hun og fant frem globusen.

Hun ville være førstemann, unnskyld, kvinne, som kjørte jorda rundt i bil. En Adler Standard med 35 HK. Den 25. mai 1927 forlot Clara Stinnes og følgebilen Frankfurt. Turen gikk til Balkan, gjennom Tyrkia, over Kaukasus og retning Moskva. Deretter gjennom Sibir, Gobiørkenen og til Peking. Derfra med båt til Japan, videre til Hawaii og Nord-Amerika. Her vendte hun snuten sørover, Mexico, Andesfjellene, Buenos Aires og Valparaiso i Chile. Herfra tok hun og mekanikerne båt tilbake til Vancouver på vestkysten og kjørte USA på tvers.

Fra New York gikk reisen videre til Le Havre i Frankrike, for så å fortsette til Berlin. Hun har da kjørt gjennom snø og is, trosset sandstormer og steikende hete, mange steder fantes det ikke veier, ei heller overnattingsmuligheter og verksteder. To år senere og vel fremme måler bilens kilometerteller reisen til å være 46.758 km. Verdenskartet forteller at unge Stinnes har kjørt gjennom 23 land. Uten lappen!

Fri sikt

Mens menn er opptatt av hestekrefter og bilens symbolkraft, «på kjøretøyet skal storfolk kjennes», er kvinner opptatt av andre ting. Kan man skrive slikt uten å få kjeft av feministene? Jeg tar sjansen. Og forteller at året 1903 dukker Mary Anderson opp på patentkontoret i New York med en oppfinnelse. Hun har nemlig irritert seg over at sjåfører, særlig ved dårlig vær, stadig vekk stanser midt i trafikken for å gå ut å vaske frontruten fri for sand og støv. Hvorfor må de stoppe og gå ut av bilen? Eier de ikke praktisk sans? Så godeste Mary finner opp en vindusvisker. Riktignok drevet manuelt, fra innsiden, men den gjør jobben. Da fru Anderson forsøkte å selge patentet, fikk hun avslag. «Vi kan ikke se at en slik innretning kan ha noen praktisk nytte», lød svaret.

Kolbotndamer i farta

De to Oppegårdjentene Lisen Wikant og Thea Wenche Sundt stikker hull på myten om at kvinner bare er opptatt av rene ruter og antall vesker som får plass i bagasjerommet. For dem er det fart som teller. Fart i kombinasjon med dyktighet. For skal man delta i den mannsdominerte sportsgrenen som kalles bilslalåm, må man ha silkefot og være godvenner med hestekreftene. Særlig på vinterføre.

– Jeg visste ikke at jeg var flink til å kjøre før jeg ble 60, fikk en MINI i gebursdagsgave av mannen min og stilte opp i konkurranser, forteller Lisen. På begynnelsen av 2000-tallet var hun og Thea Wenche jevnlig å finne på toppen av resultatlistene. Det være seg Lyngåsbanen, Rudskogen eller gateløp i Oslo. Begge i Mini. Eller Lisen med sin sitrongule Lotus Elan.

Men det er noen år siden, Lisen ga seg med 71, nå er hun 83. Hun ender samtalen med en oppfordring: – Kom igjen, jenter, dette kan dere!