Fra Texas til Tyrigrava

– Med den digre garasjen din, hvorfor lar du Camaroen hutre ute i novembertåka, spør journalisten.

– Mangler plass, sier Rune og åpner garasjeporten. Innenfor står en rålekker Aston Martin DB7 Vantage, 5,9 liter med 420 HK og toppfart på 320 km/t. - I fjor sommer sto den i Massachusetts, USA. Kunne ikke reise på grunn av covid, så jeg kjøpte den på nettet.

– Og den ved siden av?

– En Chevrolet Camaro. Racerbil med Nascar motor. 775 HK.

0 til 300 km/t på 7 sek.

Rune har kjørt bil-, gokart-, og MC-løp hele sitt liv, mannen har så mange pokaler at han har gitt opp å pusse dem. Et av trofeene er en 2. plass i NM på Våler og Rudskogen 2019.

– Se her, sier han viser et bilde fra en dragracebane utenfor New York. Å kjøre 0 til 300 på 7 sekunder er en sinnssyk opplevelse.

Rune startet sin karriere hos Citroen og har siden skrudd på det meste med fire hjul. Som bl.a. den norske El-bilen Think. Og alt som er av engelske og amerikanske klassikere.

– 27 år gammel fløy jeg over Atlanteren og kjøpte min første Mustang. Senere ble det flere, 55 ganger har jeg vært i USA for å kjøpe biler, jeg kjenner O’Hare og Kennedy Airport like godt som Mega på Kolbotn. Se her, sier han og bretter USA-kartet utover kjøkkenbordet. – Jeg har funnet flotte biler på Øst- og Vestkysten, har handlet med folk i Dakota i nord til Texas i sør, fra Connecticut i øst, til California i vest. En gang tok jeg turen til Toronto, Canada. Der kjøpte jeg Pickup’er.

Bomturer

– I starten ble det noen bomturer. Med de enorme avstandene måtte jeg lære å stille de riktige spørsmålene på telefonen. Jeg kan jo skru, så jeg visste hva jeg skulle spørre om. Hvis en selger av f.eks. en gammel Buick påsto bilen bare trengte litt TLC, (tender loving care), var det ensbetydende med et restaureringsprosjekt. Var vogna fin, som den 1936 Plymouth’en jeg kjøpte i North Dakota, slo jeg til på flekken. Noen ganger kjøpte jeg usett. Eller etter råd fra amerikanske venner. Om du skal kjøpe USA-bil, vær obs på at biler solgt i Texas eller LA kan være fulle av rust. For selv om de selges i «sunny California», kan de ha gått sine ungdomsår i snørike og kalde områder lenger nord.

Cash var king

– Jeg forsto raskt at jeg hadde nese for biler. Ikke for å skryte, men jeg hadde jo skrudd og bygd om USA-biler halve livet, dette var noe jeg brente for. Lærte meg engelsk, reiste rundt med US road map under armen (dette var før GPS-tiden) og tusenvis av nystrøkne dollarsedler sydd inn i bukselinningen, klar til å betale kontant. Kunne ikke ta sjansen på å miste en klassiker av kroken bare fordi jeg ikke hadde finansiering på plass. Dessuten var det amerikanske banksystemet med sjekker, baktunge banksjefer og trege transaksjoner ikke rigget for en rask deal.

Solgt til den blonde herren …

– I 1992 fløy jeg til New York sammen med datteren min. Vi leide bil og fulgte den gamle nybygger-ruten østover gjennom Pennsylvania til Lancaster. Her skulle vi på bilauksjon. Den fant sted i et digert sirkustelt der rundt 200 biler skulle under hammeren. Av menn i hvit smoking ble de en etter en rullet frem foran kjøperne mens auksjonarius ropte ut budene i et vanvittig tempo. Blublleblablllefivethousendblubllublalabe. Som når de selger kveg i Texas. Jeg hadde aldri vært på noe lignende, visste ikke en gang hvordan man bød. Heldigvis kom jeg i snakk med en forsikringsagent, han var der for å se hva bilene virkelig ble solgt for. Typen forklarte hvordan budgivingen foregikk. Egentlig var jeg kommet for å kjøpe en engelsk klassiker, men den ble altfor dyr. Da det helt mot slutten rullet inn en strøken bil, og da mener jeg strøken, ikke en skramme, sånt ser jeg med en gang, ble Rune Rørby øyeblikkelig forelsket. Hev meg inn i budrunden. For 5.600 dollar ble jeg den lykkelige eier av en 1962 modell Ford Thunderbird.

Får tips

– I juni hvert år avholdes «Back to the 50s», et oldtimershow som finner sted i Minnesota. Der fikk jeg tips om noen som skulle selge en 1930 Ford Model A. Bilen, en Hot Rod, var perfekt, jeg bare måtte kjøpe den. Eieren, en eldre herremann som hadde tjent en formue på salg av bedriften sin, et trykkeri, var hjerteoperert og lå hjemme. Jeg fikk høre at han ikke var mottagelig for folk som ville snakke bil. Og pengene trengte han jo heller ikke. Likevel. Jeg tok turen, flere mil, til Madison i Wisconsin. Gjorde meg så ydmyk jeg bare kunne, møtte mannen på hans premisser og greide å overtale ham. Forden ble med hjem.

Bilkultur

– Du beholder ikke bilene særlig lenge, sier Oppegård Avis.

– Har du rett i. Men søren ta, jeg har jo ikke plass til alle! Skulle gjerne eid en låve. På den annen side føler jeg glede ved å reise rundt, snakke med folk og finne alle disse fine bilene. Akkurat som andre fryder seg over å få en diger laks på kroken. Det er en kunst. Når jeg etter flere år ser igjen «bilene mine» på Tyrigrava og tenker tilbake på den gang jeg hentet den i Texas, ja da kjenner jeg hjertet hamre. Omtrent som når du treffer igjen en gammel skolevenninne. Noen ganger angrer jeg på at jeg kvittet meg med bilene. Som for eksempel den sorte E-type coupén. Men alt-i-alt er jeg fornøyd. For ser jeg meg tilbake, har mitt lille bidrag til verden vært å bringe bilkultur av aller beste merke fra USA til Norge.