Fra Flåklypa til Fjellveien

Der andre har så mye søppel at bilen må hutre alene ute på gårdsplassen, har Henrik Thorstensen rigget til garasjen som et museum. Velkommen inn.

Det første vi møter er en rød 1979-model Ferrari 308 GTS.

– Dette er hva jeg vil kalle en erkesportsbil. Design, motorstyrke og kjøreegenskaper er perfekt balansert. Vi reiser innimellom på lengre turer, Ferrari-en kjører som en drøm. Null stress og mas. De lekre formene kan føres tilbake på den berømte designeren Pininfarina, som tok del i formgivning og utvikling. Ferrari siste nette og linjelekre bil, før 80-tallets maksimalisme tok over.

– Hvordan havnet bilen her i Oppegård?

– Jeg arvet den av min far. Han kjøpte den for over 20 år siden, var og hentet den i Sveits. Siden har den vært en del av familien.

Et rullende maleri

Bak Ferrarien skimter vi et lite sukkertøy av en turkis Fiat 500, «konebilen» fra 1957 med 13 Hk og sjarm så det holder. Den er tidligere omtalt her i lokalavisen, så vi stanser heller ved to motorsykler. En håndlaget 1951-model Harley Davidson Custom-motorsykkel, med fotclutch og håndgir, der en kompis av Henrik har bygget sykkelen, mens han selv har designet lakkeringen.

Den andre MC-en er en MV Agusta F4 1000.

– Denne er ikke bare en drøm som har konvertert til metall, sykkelen er det nærmeste du kommer et rullende maleri, et vidunder både å se på og å kjøre, sier Henrik med andakt i stemmen og forteller at Agustaen til og med står utstilt på Guggenheim Museum of Modern Art i New York.

– For min del er dette mer enn en museumsgjenstand, gjennom sommerhalvåret bruker jeg den frem og tilbake til jobben. Harleyen derimot … vel, den bråker litt mer en nabolaget tåler, så eldstemann står stort sett lagret.

To sjeldne samlerbiler

Rusler vi videre rundt i garasjen spoter vi to tilsynelatende like franskmenn, vi snakker om Renault 5 Turbo II. En hvit og en sort. En bil det kun finnes en håndfull eksemplarer av i Norge. Under panseret, som ved dette tilfellet er bak, finner man et friskt antall hestekrefter. Den sorte ble det faktisk kun laget 200 eksemplarer av (dette er nummer 149), for at Renault skulle få delta i rally på 80-tallet. I Norden er Henriks Renault den eneste. Foruten en anselig samling modellbiler, finner gjestene i Henriks garasje også et italiensk ikon på to små hjul, en Vespa 125 Super. Den kjøpte han i løse deler og bygget opp igjen. Nå fremstår Vespaen som ny, der står bak Renaultene.

Flåklypa Grand Prix har skylda

Hvor kommer interessen for biler ifra? undrer journalisten. Og hvorfor har du valgt akkurat disse objektene til «museet» deres?

– Grunnlaget ble vel lagt for mange år siden, da jeg var guttunge. Den gang ble jeg hekta på Flåklypa Grand Prix, om og om igjen så jeg hvordan Reodor Felgen og Solan Gundersen gjorde vei i vellinga med «Il Tempo Gigante». Til slutt holdt mutter’n på å bli sprø, betingelsen for at lille Henrik skulle fortsette å få se Ivo Caprinos billøp, var at han skrudde av lyden.

Sannheten er å finne i det vakre

– Du er ikke bare opptatt av teknikk, men også design?

– Ja, det er riktig. Egentlig først og fremst design. Både min mor og far var opptatt av tegning, men fatter’n var også en habil fotograf – begge med et våkent blikk for skjønnhet og estetikk. Så egenskapen har jeg nok arvet. Det gjenspeiler seg i valg av sykler og biler, de er mer enn fremkomstmidler og fart, de er små kunstverk. Og når vi først snakker om kunst, kommer vi ikke utenom Italia. Enten det gjelder Ivo Caprino, Ettore Bugatti eller den store, lille Pininfarina, evnet de å kombinere bruksgjenstander med skjønnhet.