Evig liv på bilkirkegården

Gjengrodd av mose ligger rustne oldtimere stablet over hverandre, ut av vinduer og opp gjennom tak vokser furu og bjerk.

Sammen med historielagets Svein Gunnar Antonsen tok Oppegård Avis turen for å minnes den gang disse bilene var å se langs Gamle Mossevei.

Vi dro først til Töcksfors, deretter sørover retning Båstnäs. Smale grusveier, en innsjø og mye skog. Langs veien rødmalte stuer. Det kjentes som om tiden hadde stått stille og at vi befant oss i et Carl Larsson-maleri fra 1800-tallet. Plutselig skimtet vi noe underlig et stykke inne i skogen, ett eller annet som ikke hadde noe der å gjøre. En skulptur? Et kunstverk? Kort etter så vi skiltet: «Här slutar allmän väg». Og der, mellom trærne, oppdaget vi det.

Brödrarna Ivanssons bilskrot

På 1950-tallet hadde Norge knapt med valutareserver, å kjøpe bil fra utlandet ble belagt med høye toller. En tid måtte du dokumentere behov for å eie privatbil, for eksempel at jobben krevde at du rykket raskt ut. Som leger, veterinærer eller jordmødre. Slik var det ikke i Sverige.

Brødrene Ivansson så forretningsmuligheter og startet salg av bruktbil til nordmenn. For ikke å bli stoppet i tollen, kunne man skru ifra hverandre bilen og kjøre skytteltrafikk over grensen med bakaksler, seter, panser og en motor. Eller montere norske bilskilter og ta sjansen på at tollerne ikke undersøkte bilens opprinnelse. Slik, tross valuta- og importrestriksjoner, kunne nordmenn skaffe seg en Volvo, Renault eller Opel. Frem til 70-tallet gikk brødrenes bruktbilhandel bra, da ble importrestriksjonene opphevet og smuglertrafikken tok slutt. Nå, 50 år senere, ligger fortsatt 1000 bilvrak strødd utover i skogen.

Konstant in Opel

Rusten har farget bilene i nyanser av brunt og pyntet med tjukke lag av mose, løv og bark. Det tar tid innen Svein Gunnar og journalisten tilvenner seg til vrakene. Tause vandrer vi gjennom skogen og prøver å forestille oss hvilke biler som slumrer der inne mellom trærne. Vi roter rundt baki hodene, henter frem vage minner fra 60-tallet og undrer.

– Hva i all verden er dette?

– Usikker, kanskje en Heckflosse? sier Svein Gunnar. Eller en Peugeot 404. Vi setter oss. Han forteller om oppveksten på Kolbotn der guttene syklet ned til Gml. Mossevei, satt i grøftekanten og skrev opp bilskilt. Eller lekte «den er min». Kom en blå bil bortetter veien og du hadde på en blå genser, var kjøretøyet ditt. Bilene den gang var gule, turkise, lysegrønne og røde. Knallfarger. Og de hadde et design som gjorde det mulig å skille en Opel fra en Ford fra en Volvo fra en Saab.

– Pappabilene, kalte vi dem. Der vi satt i veikanten, kunne guttene med sikkerhet si at der kom en Saab, i den kjørte faren til Kaare og i den neste kom Svendsen. Putret en blå Ford Anglia opp Kolbotnveien, satt Martinsen bak rattet.

I en tidskapsel

Gjennom vrakene vekkes erindringer om gamledager, den gang du kunne kjøpe fiskepudding i løs vekt, kneippbrødet kostet en krone og plastposer ennå ikke var oppfunnet. Og vi oppdager at vi Svein Gunnar Antonsen oppdager en Opel.

Ikke bare befinner oss på en bilkirkegård, men har forvillet oss inn i en tidskapsel der to sekstiåringer gjenopplever campingturen til Sørlandet, utflukten til Ingierstrand og far som sitter i forsetet og røyker pipe mens ungene bak hoster og harker i takt med Skodaen som sliter seg opp Sønsterudveien .

- Hei, se her!

En stemme bryter skogens stillhet. Svein Gunnar har funnet resten av noe han tror kan være en Opel. Hjulkapsler og emblemer er plukket av, sikkert av samlere. Men grillen røper den. Lenge blir vi stående og glane.

– Opel Rekord? foreslår vi.

– Opel Olympia, tipper Svein Gunnar.

– 1955-modell, like gammel som deg.

– Ja, og like rusten.

Vi ler, finner frem matpakker og kaffe på termos, skikkelig retro, og lar minnene synke inn.

Kanskje, en vakker dag, når vi mennesker har avslutt vårt prosjekt, vil utenomjordiske lande farkosten sin i Båstnäs. Der vil de starte utgravninger og oppdage rester etter en forhistorisk kultur, kan hende vil de ta med et hjul eller en eksospotte tilbake til planeten sin og stille ut delene på et museum. Kanskje skriver antropologen fra verdensrommet at tingene de har plassert i glassmontrene var del av et forplantningsritual, der den mannlige jordboeren ville imponere de kvinnelige med en staselig automobil?