Automobile amore!

Da Oavis en dag spotter et lite sukkertøy av en Fiat 500 utenfor Sentrumsbygget, kan ikke journalisten la være … han oppsøker eieren og stiller spørsmålet.

– Jeg er ingen typisk «biljente», sier Hilde når lokalavisen er så heldig å få et intervju.

– Det hele startet vel med en kriminalroman jeg leste for 10 år siden, handlingen var lagt til Roma. Menneskene og byen fascinerte meg, jeg bare måtte til Italia. Jeg ble ikke skuffet, det var som en annen verden, noe med menneskene, sansen for det vakre og, ja … summen av flere ting, fortsetter hun.

Bella Italia

Hører forfrosne nordboere noen nevne «Italia», hensettes vi gjerne til Prosecco, Pavarotti, samt smale gater i eldgamle byer som Pisa og Napoli. Og det var nettopp dette som møtte roman-leser Hilde da hun besøkte Roma.

Særlig ett bilde plantet seg på netthinnen; alle de søte små Fiatene som dukket opp bak annethvert gatehjørne. For i middelalderbyene kom du kun frem om du kjørte Vespa. Eller Fiat 500. Så trangt var det at når signora parkerte foran butikken for å handle oliven og parmesan, forlot hun bilen i fri. Slik kunne de hun sperret inne bare skubbe Fiaten til siden. Ikke noe stress, ting ordnet seg. Herlig!

Så det ble flere turer til landet der folk drikker kjølig Chianti av melkeglass.

Falt pladask

Noen år senere. Hun er gift, har fått barn og flyttet til Fjellveien. Hilde og mannen tar toget til Oslo S. De, eller egentlig mest han, snakker om bil. Han nevner litt ut av det blå at «det kunne jo vært litt kult med en Porsche, da». I rulletrappen ned til Østbanehallen får hun plutselig øye på en Fiat 500, parkert ved en av restaurantene.

– Hvis jeg først skal ha en bil, må det være en sånn! sier hun, peker og lar minnene om Bella Italia fly forbi på netthinnen.

Mannen er, mildt sagt, mer enn gjennomsnittlig interessert i ting som lager lyd og beveger seg, særlig hvis kjøretøyene er litt oppe i årene. Tilfeldigvis kjenner han en fyr et sted utpå landet som har en 50 år gammel turkis Fiat 500 med hvitt skinninteriør stående på låven. De tar turen og besiktiger vidunderet. Hilde faller pladask, og sammen kjører de bilen hjem til Kolbotn.

– Er den ikke lekker, sier hun begeistret. Jeg bare elsker den bilen.

Hun er ikke den eneste...

Lykkelig som liten

Fabbrica Italiana Automobili Torino startet produksjonen av 500-serien i 1957. 30 år senere, da den siste bilen ruller av samlebåndet, har FIAT solgt 3,7 millioner av sjarmtrollet med barneøyne og 13 hestekrefter. De befinner seg i bagasjerommet og, for spesielt interesserte, kjøles ned av luft. Bilen veier heller ikke stort. Så om du punkterer og har rotet bort jekken, kan en sterk medhjelper holde bilen oppe mens hjulet skiftes.

Med 13 hk går det ikke særlig fort i svingene. At italienerne øker ytelsen til 18 hk hjelper ikke stort. Det sjenerer ikke Hilde. For når hun og guttene setter seg i sin 1968-modell Fiat, enten det er for å kjøre til kolonialen på Svartskog for å kjøpe is, eller til Norfrukt for å handle grønnsaker, er det ikke om å gjøre å komme kjapt frem. Uansett går den ikke fortere enn 85 km i timen.

– Og da virker det som om du sitter i en tørketrommel, sier hun. Så bilen min og jeg tusler av sted. Kommer jeg rullende inn i en rundkjøring, stanser bilistene og slipper meg inn. Kjører jeg i 50 på Gamle Mossevei er det ingen som tuter og bærer seg. Fiaten utstråler en avslappet kjørekultur. I motsetning til om jeg hadde hatt en Porsche.

Ny versjon

Fiat 500 (tallet står for 0,5 liters motor) er i dag en kultbil på linje med 2CV og Volkswagens Boble. Så populær at man nå har relansert en elektrisk versjon som liksom skal ligne på originalen. Det er like vanskelig som å gjenopplive Elvis. For bilen er mer enn summen av de enkelte delene, den er noe mer. Fremfor alt er Fiat 500 minner om en svunnen tid, litt sånn som i sangen «Lyckliga gatan». Den finns heller inte mer. Likevel forsøker vi å holde liv i erindringene. Om Roma og reisen til Italia. Og den gang ingen behøvde være større enn seg selv.