Elektrisk kjøre-lykke

Med setet justert så lavt at rumpa nesten tar i asfalten og henda plassert trygt i kvart på tre sklir vi ut på landeveien.

En BMW i4 og meg.

To minutter – så sitter den gode BMW-følelsen der. Den kjappe styringa, de gode tilbakemeldingene fra chassiset.

Det er slik en ordentlig sportssedan – biltypen BMW sånn for alvor ble populær med – skal kjennes ut. Skal jeg være streng med meg selv er det egentlig ikke en sedan, men en kombi-kupé, men det er heller ingen ulempe. Tvert i mot.

Det mangler bare låta fra en sekssylindret bensinmotor under panseret.

Eller gjør det egentlig det?

Vanvittig respons

Vi cruiser nordøstover, vekk fra bymiljø og betong. Ut mot furulandskap og krokete veier oppover Innlandet.

De karakteristiske sekssylindrede BMW-motorene er fantastiske, men de kan ikke matche de to elmotorene i denne M50-utgaven av i4 på respons. Det er som om bilen lystrer den minste bevegelse med storetåa, sånn helt ytterst, øverst på den bunnhengslede gasspedalen.

Onde tunger vil ha det til at dette bare er en dyr, tung og underlegen konkurrent til Tesla Model 3. Det er en misforstått tanke, i så fall.

Riktignok opererer de i omtrent samme størrelses-segment. Men der slutter egentlig sammenligningen for min del.

Det merkes fra første gang man kaster blikk på i4, og forsterkes når man begynner å ta på ting. Materialkvalitet, byggekvalitet, kjørekvalitet – dette er milevis foran Model 3. Og det er ikke til forkleinelse for den snertne amerikaneren. Det handler bare om helt andre kvaliteter.

Lading? Raskt nok

De lekre skinnsetene innbyr til mange timers kjøring i strekk. Det har ikke jeg noen problemer med. Cirka 40 mil holder det fulle batteriet med sånn passe inspirert kjøring langs 80-beskiltede landeveier.

Det er langt nok til at jeg ikke trenger bekymre meg veldig om den bruker 20 eller 40 minutter på å komme opp til 80 prosent batterikapasitet – for etter 40 mil har jeg stort sett bare 10 mil igjen på mine dagsetapper, og fyller på strøm akkurat så lenge som det tar å kjøpe en colabrus på Kiwi for det siste strekket.

BMW mener for øvrig at 10-80 prosent skal unnagjøres på 31 minutter under gode forhold.

HUD for alle

Bak det tykke rattet har jeg den viktigste førerinformasjonen i synsfeltet til enhver tid. Det såkalte «head up-displayet» (HUD) fungerer ved å projisere bildet fra en skjerm nedfelt i dashbordet opp i frontruta. En ypperlig løsning alle biler burde ha.

Samtidig står et ordentlig widescreen-panel på dashbordet klart til informasjonsoverflod. Det er lett å snurre seg bort i alle menyene og valgene, men etter å ha lekt litt med både innstillinger og funksjoner kommer jeg fram til en hovedskjerm med den informasjonen jeg ønsker å se.

Valgfrihet er aldri feil.

For de som foretrekker Android Auto eller Apple CarPlay er selvsagt dette også tilgjengelig – trådløst for begge deler.

Ta av seg hatten

Det er lett å glemme at denne relativt kompakte bilen veier 2,2 tonn når man slynger seg langs landeveiene. Det merkes fortere i en bremsesituasjon, men det lave tyngdepunktet i en bil som er bygget rundt et tungt batteri i gulvet gir selvtillit på den riktige måten.

Og når man føler for å utfordre de fysiske lovene litt er det lov å sette bilen i sportsmodus og kjenne på den vanvittige akselerasjonen – og responsen i begge pedaler.

Det går an å ta seg selv i å savne en sekser under panseret.

Men det tror jeg ikke mange som har opplevd å sitte bak rattet i god driv i en i4 gjør. I hvert fall ikke veldig ofte.

For når BMW skal konvertere det som egentlig er «kjernebilen» i porteføljen – den kompakte sportssedanen – så gjøres det på en måte som er så overbevisende godt at det bare er å ta av seg hatten.

BMW i4 M50 har en startpris på rundt 650.000 kroner. Bilen på bildene, bestilt av noen med ivrig kryssing i rutene for ekstrautstyr, havner på rundt 800.000.