Nå kan du bade med kritikerroste Johan Harstad

For noen trenger ikke Johan Harstad noen større introduksjon. For andre er det helt nødvendig. Uansett hvor på John Harstad-skalaen du måtte befinne deg, så kommer i alle fall forfatteren til Ski bibliotek den 20. mars, hvor han skal intervjues av bibliotekar Frank Hiis.

Her skal forfatterskapet gjennomgås på grundig vis, og i den forbindelse har nevnte Frank laget en grundig presentasjon av Harstads skjønnlitterære bøker.

Vel bekomme: 

Herfra blir du bare eldre. 

Prosa. Gyldendal 2001.

Harstads debutbok er en tynn samling kortprosa, på rundt 90 sider. Mange av fortellingene skildrer ungdomstid og barndom, og det å gi slipp på barndommen ettersom man blir eldre. Andre tekster handler om fortvilte voksne, som har gått tom for kjærlighet og har begynt å hate. Det er et mørkt og kaldt drag over flere av historiene, som fremkaller et tidvis fengslende ubehag.

Forfatteren tar opp emner han skal utbrodere mye mer seinere i forfatterskapet, som Vietnamkrigen, månelandingen i 1969, krigen i Bosnia på 90-tallet og flystyrter.

En bemerkelsesverdig debut, hvor de lengre tekstene er de som gjør mest inntrykk.

Ambulanse. 

Noveller. Gyldendal 2002.

«Ambulanse» fremstår som et knallsterkt kunstnerisk gjennombrudd for Johan Harstad. Mantraet i boken er «Hold ut», til redningen kommer. Kjørende ambulanser danner en rød tråd gjennom fortellingene. Karakterene i novellene har ofte tilknytning til karakterene i de andre novellene i boken, det er personer som kommuniserer til noen som blir fremstilt i en annen fortelling, eller de er i familie eller kjenner noen av de andre karakterene.

Det er høyt tempo, mye galskap og action, men kombinert med en følsomhet og timing som gjør boken til stor litteratur.

Enkelte av novellene er rene mesterstykker, f.eks. «Pleksi» som skildrer en flytur til Tokyo, «Klor», hvor en gutt bryter seg inn i skolens svømmehall om kvelden for å utfordre vannskrekk på egen hånd, og «til», hvor en eldre mann etter sin kones død reiser på ballongferd over hjembyen i et forsøk på å komme nærmere henne i himmelen.

«Ambulanse» er en bauta i nyere norsk novellekunst.

Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? 

Roman. Gyldendal 2005.

Stavanger 1999. Mattias jobber som gartner, han ble født samme natt som månelandingen fant sted i 1969. Han har aldri ønsket seg oppmerksomhet, han ønsker å gå anonym gjennom livet, å aldri bli lagt merke til. Han idoliserer Buzz Aldrin for å være den evige nummer to, andre mann på månen. Han er et stort sangtalent, men sier konsekvent nei til kompisen Jørn som vil ha ham med i bandet sitt, Perkleiva (tydeligvis oppkalt etter billedkunstneren Per Kleiva). Bare en gang har han sunget offentlig, på en skolefest tretten år tidligere. Det var nok til å kapre kjæresten Helle. Aldri siden har han stukket hodet fram. Nå forlater Helle ham, hun er lei av at han alltid holder seg inne, aldri blir med ut. Og gartneriet går konkurs. Nå er Mattias alene i en nesten tom leilighet, uten jobb. Jørn og Perkleiva skal spille en konsert på Færøyene og tar med Mattias som lydmann.

Men på fergen over blir Mattias full og husker ingenting av hva som skjedde før han våkner liggende midt i en bilvei på Færøyene. Han blir funnet av en mann ved navn Havstein, som driver en institusjon for tidligere psykiatriske pasienter, som i praksis er et kollektiv for en liten gruppe mennesker som ikke er helt klare for å bo alene ennå. Mattias blir med Havstein og blir værende på institusjonen i månedsvis. De andre beboerne blir hans venner, han får strøjobber, han trives. Han vet ikke om han vil hjem.

Johan Harstads første roman er en jordnær bok, om vennskap, kjærlighet, psykisk helse og Færøyene. Det er en stemningsfull leseropplevelse som mer enn noen annet handler om båndene man knytter med mennesker man slipper innpå seg. Som leser slipper man også tett innpå Mattias og kjenner nesten det færøyske regnet mot ansiktet. Romanen er overraskende lavmælt etter den fartsfylte novellesamlingen «Ambulanse», og viser en ny side av forfatteren. Boken fikk en veldig positiv mottagelse og NRK lagde en tv-serie av den, med samme tittel.

Hässelby

Roman. Gyldendal 2007.

«Hässelby» er en roman om den voksne Albert Åberg, etter den svenske barnebokfavoritten. Albert bor sammen med faren Bertil i Stockholmsforstaden Hässelby, og omgås barndomsvennene Viktor og Åke.

Vi møter Albert i 20-årsalderen, hvor han en sommer drar på togferie i Europa sammen med Viktor. Etter at Viktor blir lei og drar hjem, havner Albert på tur til Hong Kong som tolk for en forretningsmann han traff i en tysk bar, en tur som ikke går som planlagt. På vei hjem avsporer han i Paris, og sover i en park da han møter Leni. Albert og Leni forelsker seg, og han blir værende i Paris i et år. Han forlater deretter Leni og returnerer til Hässelby, bekymret for sin fars mentale helse. En avgjørelse han siden later til å angre på.

Over 20 år senere dør Bertil og Alberts liv går i oppløsning. Det skal sies at Albert er en usikker forteller, og det er usikkert hva som egentlig har hendt, og hva som bare skjedde i hans eget hode. Det blir klart at Albert styres av indre demoner og hallusinasjoner. Rundt ham begår folk selvmord eller forsvinner sporløst og han føler seg forfulgt. Og han vet at alt snart skal ta slutt. Og selv om det begynner med hans liv, hans nærmeste og Hässelby, så skal hele verden demonteres og avfolkes i samme dragsuget.

«Hässelby» er kanskje Harstads mest mystiske bok, og Alberts helsetilstand åpner for mange mulige tolkninger. Den skiller seg veldig fra forfatterens mest realistiske historier, med karakterer man har lettere for å bli glad i. «Hässelby» er spennende, og holder et veldig høyt litterært nivå, men for å kunne like den må man gi etter for galskapen og kaste seg etter ned i kaninhullet.

Darlah 

Ungdomsroman/Sci-Fi/thriller/grøss. Cappelen Damm. 2008.

NASA utlyser en konkurranse der tenåringer fra hele verden kan melde seg på for å bli med på en måneferd, og tre stykker vil stå igjen som vinnere i et lotteri. Dette for å skape medieoppmerksomhet rundt en reise hvor det egentlige oppdraget er hemmelig.

En av de tre heldige er norske Mia. Hun har i utgangspunktet ikke lyst til å reise, men lar seg overtale av bandvenninner og foreldre. Franske Antoine melder seg på fordi han ønsker å gjøre inntrykk på ekskjæresten, som har dumpet ham for en annen. Mens japanske Midori drømmer om å flytte fra Tokyo og bosette seg i New York, og tenker på reisen som et mulig springbrett til Amerika.

Fem astronauter og de tre ungdommene lander ved NASAs hemmelige månebase Darlah 2, som ennå ikke har blitt besøkt av noen. Folk flest hadde oppfatningen av at månen ikke var så spennende lenger, men mangelen på månereiser skyldes at flere av astronautene som hadde besøkt månen hadde møtt på noe ukjent og skremmende, som ikke ble delt med offentligheten.

En gammel, dement mann på et amerikansk pleiehjem var tidligere vaktmester på den topphemmelige Air Force basen Area 51. Når han får se nyhetsreportasjer fra måneekspedisjonen, vekker det skremmende minner og gir ham klarheten tilbake i et kort øyeblikk. Han blir livredd og tenker at dersom månelandingen finner sted, så er det ikke et menneske på jorden som vil overleve.

Som grøsser er «Darlah» ekstremt effektiv, veldig spennende og får det til å gå kaldt nedover ryggen på godt voksne lesere.

I 2014 ble Darlah kåret til den beste norske ungdomsboken gjennom tidene, av Dagbladet og nettstedet Ubok.no. I tillegg fikk den Brageprisen i 2008.

Bsider

Dramatikk/prosa. Gyldendal 2008.

Dette er en samling av noe av Harstads dramatikk, med kortprosa innimellom. Boken består av fire tekster skrevet for scene, men som gjerne kan leses i bokform.

 «Krasnoyarsk» består av monologer fra en fremtid hvor store deler av verden har gått under, hvor en mann vandrer alene gjennom Russland og Kina. På veien møter han en kvinne som har med seg besynderlige fortellinger fra en tapt verden.

«Washingtin» er en fortelling om en mann som mistet sin far i en flystyrt som barn, og som bærer med seg mer av historien enn han aner. To menn kommer for å hjelpe ham å flytte, men det blir snart klart at han ikke skjønner hva som egentlig skjer.

«Grader av hvit» handler om en kvinne som vandrer gjennom isødet på Grønland, alene og i ferd med å fryse i hjel.

«Brødmannens memoarer» er en absurd fortelling om en mann på ferie som havner i et uønsket forhold til sin vertinne.

Stykkene er mørke, fantasifulle og originale fortellinger, og b-sidene er vel verdt å få med seg.

OSV

Skuespill. Gyldendal 2010.

I 2009 var Johan Harstad ansatt som Nationaltheatrets første husdramatiker, og OSV. er skuespillet som vokste ut av det arbeidet. Det er et omfattende verk, på 500 sider i bokform, som vant Ibsenprisen i 2014.

Historien tar for seg familien Zimmer fra Washington D.C. og året er 1994. Faren Joseph er Vietnam veteran, som er plaget av minner fra krigen. Han forlater hjemmet sitt for å bo som uteligger i Constitution Gardens parken, som har minnesmerker for de som døde i bl.a. Vietnamkrigen. I løpet av skuespillet får vi vite hva slags grusomheter han plages av.

Kona Kay reiser til London hvor datteren Nola bor. Nola sørger over drapene på sin ektemann og lille sønn. Kay prøver å hjelpe henne på veien tilbake til et bedre liv.

Sønnen Alan er krigsfotograf og vi følger ham på oppdrag under krigen i Bosnia, i tiden etter folkemordet i Rwanda, i krig i Tsjetsjenia og i Irak. Vi får et innblikk i grusomme handlinger i krig etter krig, noe som tittelen OSV. viser til, at det alltid kommer nye kriger.

Dette er et brutalt og rystende politisk verk som er gripende skrevet, med varme og ømhet for ofrene for en utstrakt, menneskelig ondskap som ofte går ustraffet.

Max, Mischa og Tetoffensiven

Roman. Gyldendal 2015.

Dette er en mursteins roman på nesten 1100 s., hvor vi følger fortelleren Max Hansen fra 1988-2012. Max begynner historien som en 9-åring fra Forus i Stavanger, hvor han føler seg hjemme. Sorgen oppstår når farens jobb som pilot krever at familien flytter til Long Island, New York.

Max får en ensom start på livet i USA, men når han begynner på High School finner han sin nye bestevenn, en jødisk gutt ved navn Mordecai. Sammen begynner de på teaterlinja og bestemmer seg for å bli skuespillere. Via Mordecai treffer Max den syv år eldre Mischa, som er kunstner og skal bli hans store kjærlighet. I voksen alder satser de for fullt på kunsten, Mordecai som skuespiller, Mischa som billedkunstner og Max som teaterregissør.

Foruten trekløveret på M. har boken en hovedperson til, og store deler av romanen er satt av til hans historie. Max har aldri truffet onkelen sin Ove Hansen, som utvandret til New York før Max ble født. Han ønsket å bli jazzmusiker, og dro til New York for å oppleve musikkmiljøet der. Etter trange tider vervet han seg til Vietnamkrigen, mot løftet om amerikansk statsborgerskap etter et års tjeneste. Han byttet deretter navn til Owen Larsen. Han har ikke holdt kontakten med familien, men på 90-tallet bor han på Manhattan i New York når han møter Max for første gang.

Boken er drevet fram av mye ytre handling, er bundet sammen av utviklingen i forholdene mellom fire karakterer man blir glad i, mens vi følger deres kamp for å lage kunst og sikre et levebrød. Romanen tar for seg emnet ensomhet og hvordan den kan beseires av vennskap og kjærlighet. Den har en slik nærhet til karakterene, at man gleder seg veldig over at de lykkes, man kan nesten høre lydene fra undergrunnen på Manhattan og tigeren i jungelen i Vietnam, og kjenne sol og saltvann på Fire Island. Den er skrevet med både følsomhet og oppfinnsomhet, den er hjertevarm og presis, på en måte som bare virkelig god litteratur kan være. Kanskje Harstads beste bok og er mer lik debutromanen enn hans øvrige verker.

Ferskenen

Roman. Gyldendal 2018.

Harstad presenterer denne boken som et posthumt verk av den fiktive forfatteren Frode Brandeggen, som debuterte med en lite tilgjengelig roman på over 2000 sider, som ingen leste. I årene etter gjorde han et forsøk på å nå ut til massene, ved å skrive en samling korte fortellinger om Ferskenen, en privatdetektiv i noe som fremstår som en krimparodi. Boken er et slags humorprosjekt, og fortellingene om detektiven minner om en blanding av Donald Duck og Pondus.

Men fortellingene er pepret med henvisninger til fotnoter, og hvis boken kan forsvare roman-betegnelsen, så er det i fotnotene den finnes. De er skrevet av Brandeggens litterære samarbeidspartner, den tyske Bruno Aigner, etter Brandeggens død, bare 44 år gammel. Her får man mange opplysninger om Brandeggens liv, utdypning av Brandeggens litterære valg og referanser, og utfyllende kommentarer om Ferskenens følelser og handlinger slik de kommer fram i kortfortellingene.

Ferskenen er både en komedie og en tragedie, med en original utforming.

Under brosteinen, stranden! 

Roman. Gyldendal 2024.

Romanens hovedhistorie er sentrert rundt en ungdomsgjeng fra Forus (i likhet med Max fra «Max, Mischa og Tetoffensiven»), en forstad til Stavanger, hvor forfatteren selv vokste opp. Jeg – fortelleren er Ingmar Olsen, som er venner med Jonatan og Peter, og de blir kjent med Ebba, en jente fra sentrum av byen, som blir en del av gjengen. De fire går ofte rundt eller henger ute på Forus uten noe å finne på, eller de sitter i kjellerstuen til Jonatan. Ingmar forelsker seg i Ebba, som isteden blir sammen med Jonatan. Kjedsomhet og kjærlighetssorg innad i vennegjengen farger noe av stemningen i historien, som nok reflekterer mye av forfatterens egen ungdomstid. Men i bokens innledning får vi møte Ingmar som voksen, han har giftet seg med Ebba, de har fått barn og flyttet til Finland.

I denne boken på 970 sider finnes det flere fortellinger, jeg syntes den består av to andre romaner i tillegg til hovedhistorien, og en håndfull kortere fortellinger om bipersoner. Den første av disse under-romanene begynner noen ti-år tidligere og handler om Alfred Blom fra Oslo, som blir internasjonal spion. Han jobber for bl.a. Sovjetunionen, Tyskland og USA. Vi følger ham over tid og lange strekninger, bl.a. under et lengre opphold i Kina.

I den andre under-romanen møter vi Ingar Paulson, en meteorolog fra Forus. Han påtar seg å bli en del av en ekspedisjon til Gough Island i Sør-Atlanteren på tidlig 60-tall, hvor han skal være del av en gruppe som bemanner en værstasjon på øya i et års tid. Omstendigheter fører til at han forflytter seg til en annen øy, Tristan da Cunha, hvor merkelige hendelser finner sted. Det er typisk for Harstad å skrive om eksotiske steder, og Tristan da Cunha er kjent for å være verdens fjerneste øy, dvs. den øya i verden som ligger lengst fra noe fastland. Som dere sikkert allerede har forstått, er geografi og reiser sentralt i forfatterskapet, og i denne boken tar Harstad med karakterene sine til en lang rekke land.

Det som binder historiene sammen, er et overnaturlig fenomen, i form av en svart stein som ligner på en brostein. Det som skjer når man tar på denne steinen for første gang er at man ikke merker noe uvanlig, man fortsetter med dagen sin, lever livet sitt til man omsider dør mange år senere, og etter døden våkner man opp igjen ved siden av steinen. Da har det har i virkeligheten bare gått 7 minutter. Likevel sitter man igjen med minner etter et helt liv, som føles helt virkelige. Disse tre hovedpersonene finner alle denne steinen og blir klar over dens egenskaper. Steinen er også radioaktiv, og kjernefysikk er et av temaene i boken.

Det er nok fortellinger i denne boken til å kunne fylle 3 eller 4 selvstendige bøker. Den krever kanskje en tålmodig leser, men fortellingene er levende, lett tilgjengelige og tidvis veldig spennende. Boken, og forfatterskapet som helhet, har en humor som ikke er veldig åpenbar, men melder seg i mange fornøyelige passasjer.

Dette storverket burde for alle hans lesere være et svært velkomment tilskudd til forfatterskapet. Og selv om Johan Harstad allerede er svært anerkjent, har jeg tro på at hans status som forfatter i dette landet vil øke betraktelig i de neste 20 årene.