Provosert

Jeg lar meg provosere, jeg blir ikke provosert!

 I forbindelse med beredskapssenteret på Taralrud er det nesten umulig å finne ord som beskriver hva jeg opplever som beboer og skattebetaler når politikere og fagpersonell uttaler seg i saken. Jeg har hele tiden sagt til meg selv at «dette må du bare la ligge», men det er helt umulig å ikke engasjere seg når grenseløst arrogante politikere setter demokratiske regler til side til fordel for en prestisjeavgjørelse.

Ingen må misforstå mitt ståsted med hensyn til behov for en effektiv innsatsstyrke som kan avverge store og livstruende aksjoner fra personer eller organisasjoner som ønsker å skade vårt samfunn, MEN…….

Les også: Dobbelt så mye helikopterstøy

Legge utendørsaktiviteter av denne typen til boligstrøk?????

Med vilje?????

Uten å støysikre med alle midler?????

Uten å legge service av helikopter til etablert egnet sted???? (ref tidligere serviceverksted for luftambulansen ikke så langt unna)

Tuller du???? 

Jeg oppfordrer til fornuft, men koker innvendig.

Jeg våkner om natten, hver natt og raser med bankende hjerte, og sånn sett er dette en mye større trussel mot min velferd enn all verdens terrorister.

Les også: Engasjement til tusen

I tillegg «vet alle» at, prosjektet blir mye dyrere enn antatt på grunn av uforutsette utgifter, tar mye lengre tid på grunn av uforutsette komplikasjoner, ikke kan følge vedtatte planer om støyskjerming på grunn av det forannevnte, må øke treningsmengden på grunn av endret trusselbilde, må utvide treningstidene til kveld og natt for å øke realismen i treningen m.m.

 Jeg tør påstå at alle beslutningstakerne vet dette, og har visst det hele tiden, noe som for meg betyr at de lyver helt bevisst, eller at de ikke har begrep. Hva som er verst vet ikke jeg.