Er jeg en god pappa?

NB: Dette er et debattinnlegg i spalten, «Slik har vi det nå». Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Vi har lagt bak oss noen fantastiske uker med strålende solskinn, varme og kalendertilpassede røde dager. Det har gitt meg litt etterlengtet fri, tid med familien og tid til både refleksjon og ettertanke. Mellom klargjøring av utemøbler, vask av platting og andre sesongforberedende aktiviteter, har tankene sånn sett svirret godt av sted den siste tiden.

Jeg har en sønn på fem og en datter på ni, og jeg har tenkt mye på min rolle som forelder anno 2024, på situasjoner og hendelser som både får det beste, men og det verste ut av meg. Det er ikke til å stikke under en stol at lunta noen ganger blir litt for kort, tålmodigheten ikke er utømmelig, og tiden dessverre ikke alltid strekker til. Og det var da det ganske så ubehagelige spørsmålet dukket opp, er jeg egentlig en god pappa?

– «Et hankjønn (forelder) som har fått avkom»

Vi lever et ganske så bekymringsløst liv i en stille og fredelig del av verden. Det alene burde tilsi at vi har all verdens forutsetninger for å få loset barna trygt ut av rede og sånn sett lykkes i jobben som forelder. Per definisjon er en pappa «et hankjønn (forelder) som har fått avkom», men det er og så mye mer enn det. Det kreves mer av en pappa i dag, enn bare å skaffe husly og mat på bordet. De fleste av oss er aktivt deltagende i barneoppdragelsen, med lekser, folkeskikk og ikke minst de dype samtalene. Og hvordan man skal lykkes med barneoppdragelsen, det er kanskje en av de få tingene ikke engang Chat-GPT har svaret på. 

Så hvordan skal vi da få det til?

Jeg sier det først som sist, barneoppdragelse er sinnsykt vanskelig. Vi skal både kreve, men også forstå. Vi skal skjerme, men også utfordre. Når skal vi være strenge og når bør vi slippe litt opp? Ingen situasjoner er like, og dette er avgjørelser som ofte må fattes uten mulighet for betenkningstid. Det enkle svaret er ofte et Nei, men det er selvfølgelig ikke alltid det beste svaret. Når i tillegg ett av barna er utadvendt og den andre noe mer innadvendt, finner jeg navigeringen dem imellom til tider svært utfordrende. Man kan ikke annet enn å ta hver situasjon som den kommer, for det finnes ingen utdannelsesgrad i farskap. Men jeg har tro på at en eller annen form for stabilitet, trygghet og forståelse, kan skapes ved å bevisstgjøre seg selv på en linje man vil følge, og være tro mot den, selv om man litt for ofte selv havner i det røde felt.

Trodde jeg skulle bli hipp og kul

Jeg har hele livet trodd at jeg kom til å bli en hipp og kul pappa, men jeg innser selv, bare ved å bruke de ordene, at jeg har mer enn nok med kun å være pappa. For verden er helt annerledes nå enn for bare ti år siden. Det benyttes apper jeg aldri har hørt om, kommunikasjon foregår ofte gjennom spill og virtuelle verdener og det å se på video av andre som snakker om en video, er en av dagens største tidstyver. Jeg henger jo ikke med i det hele tatt, jeg er ikke i nærheten en gang. 

Men trenger jeg å være det?

Jeg vil jo på lang vei si ja. Vi lever i en digital verden og med inntoget av kunstig intelligens, vil behovet for å skille mellom reell og virtuell virkelighet bli enda viktigere fremover. Før var det enkelt å skille mellom Dagsrevyen og Se og Hør, men i dag er ikke en video av Kongens tale til russen nødvendigvis ekte, selv om den ser slik ut. Hvordan kan vi lære våre barn å korrekt kanalisere den informasjonen de ser eller hører, hvis vi vi selv ikke er i stand til det?

Utrolig hva små hoder får med seg

For det er utrolig hva de små hoder får med seg. Det gir grunnlag for både fantastiske, men og til tider vanskelige diskusjoner. Å snakke om boller, bingo eller Braut Haaland er grei skuring. Men å gi et barnevennlig svar på hvorfor Israel bues ut under Grand-prix eller hvorfor noen bor på gata i Oslo, mens andre bader i luksus, det er vanskelig. Vi ønsker å lære barna om likeverd, tilgivelse og muligheter. Men verden er jo ikke slik, verden er blodig urettferdig den. Du skal være rimelig kald for ikke å berøres av bildene fra Gaza. Verden er til tider stygg og mulighetene er dessverre ikke lik for alle.

Men uavhengig av kunnskap, forutsetning og muligheter er det én ting vi alle kan gi våre barn – Kjærlighet. Det fantastiske er at den måles verken i timer eller kroner og øre. Den måles i handling og følelser. Kvalitet går her foran kvantitet. Enten du tilbringer mye tid med barna, eller kun har dem et par timer i hverdagen. Alle kan gi kjærlighet og alle fortjener å få kjærlighet. Fortell dine nærmeste heller et par ganger for mye, enn én gang for lite, hvor stolt og glad du er i dem.

Så tilbake til svaret på mitt innledende spørsmål, om jeg er en god pappa. Vel det er mange som kan synse, tenke, føle og mene, men det er et spørsmål verken du, pedagoger eller pyskologi-utdannede kan besvare. For til syvende og sist er det kun egne barn som kan gi meg fasiten. Så er det faktisk opp til oss foreldre og tørre å stille dem spørsmålet.