– Det var ikke de beste prognosene

– Det har vært en lang behandling for Lukas, og det kan skje andre også, og derfor er saken det samles inn penger til i år så viktig, begynner Bjørn Henning Hansen, far til Lukas.

Oppegård Avis er på Sofiemyr kunstgress for å møte 18-åringen Lukas Tomter Hansen og far Bjørn Henning Hansen. Anledningen er årets tv-aksjon, som Lukas har bestemt seg for å engasjere seg i. Det er det svært personlige grunner til.

Vi må 15 år tilbake, til sommeren 2009.

– Jeg fikk leukemi sommeren jeg fylte tre år. Akkurat det husker jeg ikke stort av, men jeg har mange andre minner fra det, blant annet julen i 2010 hvor jeg lå på isolat, sier den spreke 18-åringen.

– Vi var heldige

Vi skal straks borre litt dypere i hvordan Lukas og familien hadde det i de tøffe årene som fulgte, men her er det på sin plass at Tomter Hansen får fortelle hvorfor han for første gang forteller noen utenfor sin nærmeste krets, om sykdomshistorikken. 

Det er nemlig ikke tilfeldig.

– Jeg gjør dette utelukkende på grunn av TV-aksjonen og årets innsamling til Barnekreftforeningen. Klart det er personlig. Det er så fint og viktig at de vil bygge boliger for familier til unge kreftpasienter. Vi var heldige med at vi bodde 20 minutter unna de beste sykehusene, men det er det langt fra alle som gjør. Tro meg, det er ganske traumatiserende for et lite barn å ikke få være med familien sin, og denne innsamlingen kan motvirke akkurat det. Nettopp derfor tenker jeg at dette er en viktig nok anledning til å stå frem med historien min, og jeg vil bare så inderlig oppfordre folk til å gå med bøsse eller gi det de kan. Det er noen der ute som trenger det, sier han til Oppegård Avis og alle som leser saken.

Tilbakefall x 3

De aller, aller fleste barn som får leukemi har gode prognoser. Så også Lukas. Sykdomsforløpet ble imidlertid mer dramatisk og langvarig enn noen så for seg.

– I utgangspunktet var prognosen at det skulle ta totalt to og et halvt år, men så fikk han flere tilbakefall, som gjorde at han egentlig har startet med behandling tre ganger, forklarer Bjørn Henning.

Det er en protokoll man følger, ut fra hvor alvorlig den leukemi-varianten man har fått er. Treåringen fra Bekkeliveien hadde en standard-protokoll han begynte på første gang, med full cellegift. Så fikk han tilbakefall under et år senere, i 2010. Her ble det lansert en slags plan B, hvor det ble besluttet å gjøre bestråling og en beinmargstransplantasjon. Lukas fikk en donor fra Tyskland, og alt fungerte tilsynelatende fint.

– Lukas responderte godt og var på bedringens vei. Klart all den medisinske julingen hadde satt sine spor, men femåringen var egentlig på vei tilbake til full vigør, sier Bjørn Henning.

Så kom det et nytt tilbakefall.

– Da var det ikke verken noe plan B eller C. Da var det «møte i gangene», for å si det sånn. På det stadiet blir behandlingen individuell og det det ble pøst på med cellegift spinalt, blant annet for å ta livet av kreftcellene i hjernen, forklarer senior.

– Hvordan var det å være pappa oppi dette?

– Da er du i en boble ja. Vi fikk jo egentlig tre nedturer på rekke og rad her, og det var etter hvert ikke de beste prognosene. Første gang ble vi fortalt rundt 90 prosent, men de reduseres for hver gang. Det var heftig informasjon å få, men jeg er takknemlig for at de var ærlige.

Små marginer

Lukas er heldigvis bortimot uvitende om hvilke helveteskurer han har vært gjennom.

– Jeg husker ikke så mye av dette nei, og det er heller ikke noe vi snakker om så ofte, men det er klart vi har pratet om hvor ille det var. Jeg har jo blitt fortalt at det var «ganske close» der, og de få minnene jeg har av det, er sterke, sier han åpenhjertig.

Han forteller blant annet om en tøff jul som fireåring.

– Det er tre uker på isolat i jula, uten at noen andre enn foreldrene mine kunne være i nærheten av meg, som er det sterkeste minnet, sier han.

– Julenissen stod på utsiden av vinduet den jula, sier far Bjørn Henning, som med hjelp av bare åtte ord beskriver noe i nærheten av alle foreldres verste mareritt.

Flotte opplevelser

Selv om sykdom og sykehus fort kan være et helvete for både store og små, har det også ført med seg noen flott opplevelser, i regi av Barnekreftforeningen.

– Jeg har fått være med på mange flere turer, blant annet til Stavern, «Ferie med mening», Gol og dyreparken i Kristiansand. De har gjort mye bra for meg og min familie og i dag er det andre familier som nyter godt av dem. Det er jeg glad for.

Og det er nettopp derfor Lukas vil fortelle til andre enn sine nærmeste. For i likhet med Erle, som Oppegård Avis fortalte om i går, synes også Lukas at Barnekreftforeningen går litt vel mye under radaren.

– Det er veldig mye fokus på på rosa sløyfe og andre kreftformer, og det er veldig bra, men jeg synes det skulle vært like enkelt å samle inn penger til kreftsyke barn. Jeg står her i dag, men ingen vet hvem som blir de neste som trenger hjelp. Jeg snakker ikke ut for min egen del, men for de neste som skal gjennom samme reise. Derfor må folk bidra, gjentar han.

Imponert over sønnen

Apropos reise. Det øverste i denne saken rommer mer enn man kanskje får øye på ved første øyekast. For ikke bare er Sofiemyr kunstgress valgt fordi det er et viktig sted både for far og sønn Hansen. Barnehagen i bakgrunnen på bildet, er barnehagen Lukas gikk i da sykdommen herjet som verst.

Når man har vært gjennom et slikt program som Lukas har, følger det også med noen bivirkninger resten av livet. Han vil for alltid være litt mer utsatt for andre typer kreft og det er noen bivirkninger på hjertet som følges opp, siden har han fått så mye juling i form av både cellegift, stråling og steroider.

– Jeg føler meg i strålende fysisk form og trener minimum en gang om dagen. Ok, jeg stoppet å vokse ganske tidlig, men det får jeg ikke gjort noe med. Jeg kan fortsatt løpe fra de fleste, smiler han.

Pappa Bjørn Henning vet han snakker på vegne av hele familien når han sier at han er tvers gjennom imponert over sønnen sin.

– Vi har hatt lykken med oss og jeg tror veldig mye skyldes at Lukas har vanvittig med tæl. Han har stått imot selv om han til de grader har vært nedkjørt. Vi liker å tro at det spiller en rolle i alle fall, selv om medisin og helsepersonell selvsagt er viktigst.

Hele familier blir rammet

Nettopp det siste er viktig å understreke for både far og sønn.

– Det er bra vi bor i Norge med det systemet vi har her. Vi sender en ny takk til sykehus, leger, sykepleiere og ikke minst de såkalte lekedamene, som var med og lekte med ham, så vi foreldre fikk noen minutter til å puste og hente oss inn mellom slagene.

For familien Tomter Hansen var det en kjempefordel at de bodde så nært sykehusene som behandlet Lukas. Den fordelen er det ikke alle som har, og derfor er årets tv-aksjon svært viktig å i oppmerksomhet.

– Det er ikke bare det ene barnet som får kreft, som blir rammet av kreft. Foreldre, og ikke minst søsken, blir også det. Herman, som er seks år eldre enn Lukas, sto også midt oppi dette og tenkte ekstremt mye på broren sin. Vi hadde heldigvis barnas besteforeldre som tok fantastisk godt vare på Herman da det stod på som verst for oss, men all forskning viser at det er kjempetøft å være ung pårørende, sier Bjørn Henning.

Lukas har derfor en siste viktig beskjed.

– Du må få ut saken så tidlig at folk rekker å melde seg som bøssebærer.

Sees vi på søndag, Oppegård?

For ordens skyld kan Oppegård Avis informere alle lesere om at selv om du ikke har meldt deg som bøssebærer ennå, så er det ingen måte for sent.

–  Man kan melde seg som bøssebærer helt frem til aksjonen starter rundt klokken 15 på søndag. Det er også mulig å bare møte opp i Kolben uten å være registrert, for å få en sløyfe. Bare husk å ha med ID, sier Anton Bredeveien i kommunen til OAvis.no.

Sees vi på søndag Oppegård?