Misforståelser om barnefotball

Den ene er nettopp denne: Det er lov å vinne.

Wirak forteller at barna spiller fotball på idealtid til de er tretten år, men sånn er det jo ikke. Barnefotballreglene innebærer ikke at det «ikke er lov å vinne». Fra første kamp av spiller barna for å vinne og for å unngå å tape. Det vet jo ungene, og som Wirak er inne på selv (sic), holder de rede på seire og tap.

Jeg har ennå ikke gått fra en barnefotballkamp der ikke både barn og tilskuere har visst utmerket godt hva resultatet ble.

Mye positivt i norsk fotball

Og norsk fotballs dårlige resultater internasjonalt skal visst være forårsaket av manglende resultatorientering. Wirak ser her ut til å glemme at både damene og aldersbestemte landslag gjør det ganske bra, men skulle ikke da alle lag med tilsvarende regelverk gjøre det tilsvarende dårlig?

Tja, reglene om dette er faktisk ganske like i Belgia, og jeg tør påstå at Belgia har et ganske ok landslag. De gjør derimot en hel del annet ulikt Norge, men mer likt sånn vi tenker i Kolbotn, så kanskje mer relevant å se på det?

Og så er det vel ikke til å komme fra at reglene også skal ivareta andre formål enn å ale opp fremtidens landslagsspillere. Sentralt er blant annet likeverdighetsprinsippet. Det er ikke i strid med dette å kåre en vinner, men det er i strid med dette å sende taperne i en cup tidligere hjem enn andre. Barn som drar på cup, skal dra dit for å ha det moro og å utvikle seg som spillere, og det er ingen grunn til at ikke også taperne skal få spilt like mye.

– Wirak tar feil

Resultatet merkes helt klart på idrettslederne også. Jeg har selv stått og ledet lag i en utslagningscup og kjent på hvor fristende det er å gi de beste litt mer spilletid og kanskje holde de dårligste mest mulig på benken. Wirak fremstår som litt naiv med tanke på hva resultatorientering gjør med de voksne.

Wirak er også inne på en ganske vanlig feilslutning om barneidrett: Fordi barna er resultatorienterte, må vi voksne som er opptatt av barneidretten sette resultatene høyest også. Tvert imot innebærer barnas resultatorientering til at vi voksne ikke trenger å bruke energi på dette og heller konsentrere oss om å utvikle fotballspillere og å utvikle dem som mennesker – lære dem å bli opptatt av prosessen, glad for å få til taklingen, driblingen, motivere dem for det lange løpet for å dekke rom bakover osv. Da kan de ha noe å vokse på også i den kampen de tapte 1-10 og noe å strekke seg etter også i kampen de vant 9-2.

Alt er ikke perfekt

Én ting skal jeg gi Wirak rett i. Det gir liten mening at nesten ingenting er lov til spillerne er tolv og nesten alt er lov fra de er tretten. De ulike momentene kan godt fases inn på ulik tid. Barna kan f.eks. ha behov for differensiert kamptilbud lenge før tolvårsalderen, samtidig som det i grunnen ikke blir behov for å fordele spilletiden ulikt innad i laget før lenge etterpå, når resultatene faktisk teller og utvikling ikke lenger er det primære. Og man kan godt introdusere tabeller i seriespillet og monradturneringer lenge før man har utslagningscuper.