– Barn og unge skal ikke bestemme. De skal være med og bestemme.

Etter et par døgn i spenning, kom mitt 5 barnebarn til verden. Det er en så intens opplevelse selv om man ikke er i rommet. Sove, sa du?

Man inntar vel en horisontal posisjon litt rettere i ryggen enn vanlig mens tankene hopper hvileløst rundt bak lukkede øyne. Og så skjer dette underet igjen. En ny verdensborger har gjort sin entre.

Så, mens dette synker inn, går nyhetene i loop. Kriger, massakre, mennesker på flukt, helsekrise, politikrise, tollere og politi må bevæpnes, oljefondet renner over som igjen fører til å vi må stramme inn for ellers kunne vi få for god råd og må øke prisen på lånene dine (her har jeg allerede demonstrert at jeg ikke er økonom/ makroøkonom), jorden brenner og PST må gå på hjemmebesøk til barn som havner på de mørkeste av mørke sider fordi de har en mobiltelefon med apper.

Vi må føde flere barn!

Akkurat her kjenner jeg at humoren tar meg. Det blir litt som figuren der man sier : Finn 5 feil.

Like lite som at jeg er økonom, er jeg særdeles opptatt av logikk og språkbruk.

Ta barnet/ ungdommens perspektiv. Hvis det er krig «nede i gaten her», gjenger overtar Norge og jorden brenner og det er for sent å gjøre noe, er det da vits i å gå ut? Er ikke det bare farlig?

Vi mangler varme hender når de middelaldrende i dag blir gamle. Burde vi ikke da ta godt vare på disse unge slik at de har varme hender når den tid kommer?

En gjentatt påstand. Det har aldri vært så ille som nå!

Eh, jo da. Det har det. Vi som har levd en stund, visste om krigen i Korea. Eller den intense spenningen i 1963 da USA ville gå til krig mot Sovjetunionen fordi de ville ha en base på Cuba og USA ikke ville ha den så nær seg.

Ja, men det var langt vekk slik som for så vidt Vietnamkrigen var, er det lett å tenke. Men det var mobilisering da Tsjekkoslovakia ble invadert i 1968.

Og Balkan?

Vi har hatt kriger før, og vi har løst det. Kanskje fordi «de voksne» beholdt roen og trygget de unge? Disse nyhetene ble fortsatt servert på kveldstid.

Og det er denne voksentryggheten jeg etterlyser. Vi voksne må ta tilbake den arenaen der vi faktisk bestemmer. Og kjære leser, selvsagt skal de unge lyttes til. Men vi må ikke la det bli en hvilepute. Barn og unge skal ikke bestemme. De skal være med og bestemme. Ligger en liten forskjell der.

Så skal det sies at en del utsagn elsker en teatermanusforfatter. Det er til tider som en godtebutikk.

Som når statistikken viser at antallet unge som sliter psykisk , har økt urovekkende (her har jeg lyst til å si barn også ut i fra de siste dager hendelser), og store deler av debatten omhandler å få dem i jobb. Og her igjen vil få presisere at jeg ikke er negativ til aktivitet.

Det er når det blir henstilt til at arbeidsgiverne må ta større ansvar og ta dem imot og følge dem opp.

Ut ifra at du skal ikke tåle så inderlig vel osv, tenker jeg at Stortinget burde ha plass til mange som sliter. Så kan alle representantene komme tettere på de unge og bidra til at de både lærer og får det bedre. Vinn – vinn.

Vi har bidratt med et barn til.

Nå koser jeg meg med den nye borgeren og skal straks i gang med nytt manus. Vi skal til Sherwoodskogen hvor vi skal leke oss med Robin Hood. Jeg gleder meg til hele produksjonene med en gjeng fantastiske unger og foreldre.

Nyt sommeren, bruk avknappen på tv og mobilen og nyt.