Hjelper ensomme ungdommer

I lokalene over Kiwi på Trollåsen jobber Anne Marie Mork som ungdomsmentor på sjette året. Før dette har den universitetsutdannede og coachutdannede trebarnsmoren jobbet over 20 år som miljøterapeut.

Nå har hun i samarbeid med Røde Kors laget et undervisningsopplegg om ungdom, ensomhet og utenforskap. Er det én ting hun brenner for så er det å hjelpe ungdom å se muligheter. Og det er mange som kommer til henne for å få hjelp til akkurat det.

«Stuck»

Når Mork jobber så er det fortrinnsvis med både ungdommene og foreldrene deres, men ikke samtidig. For det meste er det samtaler med ungdommene som gjelder, men en til to foreldresamtaler blir det gjerne. Men også her er det store variasjoner. Det hun opplever mest er at foreldre tar med ungdommen til den første timen. Derfor er det også ungdommen hun spør om de har lyst til å komme tilbake.

– Når de først har møtt opp, er det gjerne noe de vil ha hjelp til. Derfor kommer de stort sett tilbake. Det er godt med noen som kan stille de rette spørsmålene og hjelpe til å rydde opp i det som skjer på innsiden. Mange vet at de har det vondt, men ikke hva det handler om. Felles for mange er at de uttrykker en følelse av å være «stuck». Å oppdage at det finnes måter å komme ut av det vonde, gir håp om at man kanskje ikke er så «stuck» allikevel, sier hun.

Arbeidet

Det Mork gjør er å hjelpe ungdommer med å rydde i hvordan de har det, hvordan de ønsker å ha det, og hva de selv kan gjøre for å få en hverdag som de trives bedre med. I foreldresamtalene handler det ofte om hvordan foreldrene kan hjelpe, og hvilke fallgruver man bør unngå. Det handler mye om å flytte fokus.

– Det å komme i den Snapchat gruppa vil ikke løse problemet hvis ungdommen ikke lærer å i utgangspunktet ta initiativ. Jeg hjelper til med å finne årsaken, ikke symptomet. Det er så mange som blir handlingslammet, og der hjelper jeg til.

Hun sier man må gå ut ifra der ungdommen er, og at det er viktig å vise forståelse for hvordan de har det. Deretter kan man trene på det som de synes er vanskelig. Hun møter mange ungdommer som ønsker seg større nettverk.

– De føler at de ikke passer inn, og vet ikke hvordan de skal få en mer sosial hverdag. Det blir også lett å sammenligne seg med andre på sosiale medier. Man ser at andre er samlet, og der er ikke jeg. De får hele tiden beskjed om hva andre gjør, sier hun.

Noe av jobben blir å lære å gi slipp på det som ikke fungerer. En annen del er å øve seg gjennom små oppgaver på å koble seg mer på. Rett og slett øve på å ta mer plass og være mer deltakende, forklarer Mork.

Frykten for å drite seg ut

– Det de beskriver er frykten for «drite seg ut». Det å si noe feil, gjøre noe feil. Det skaper så sterkt ubehag i kroppen. Klump i magen, pust som endrer seg, negative tanker som kommer. Alt dette gjør det lettere å unngå, fremfor å prøve. Vi har ikke lyst til å utsette oss for det, sier hun.

Det er heller ikke bare å ta seg sammen. Isteden må man anerkjenne at dette gjør vondt og at det er skummelt og krevende.

– Det er derfor vi deler det opp i små biter, og tar et steg av gangen, slik at de kan oppleve mestring, forteller Mork.

Komfortsonen

En typisk utfordring er at foreldre har lett for å holde igjen barna i komfortsonen, og skjerme de fra det ubehagelige, eller å pushe de for langt ut. Men å presse de til noe de ikke kan mestre når de er så sårbare er ingen god ide, mener ungdomsmentoren. Grunnen er at de mest sannsynlig ikke får lyst til å prøve igjen.

– Å få hjelp til å håndtere seg selv og sitt eget ubehag i vanskelige situasjoner er det arbeidet vi alltid kommer tilbake til. Jeg opplever at det er mange ungdommer som er dårlige trent på det. De blir fort overveldet av egne tanker og følelser når de går ut av komfortsonen.

Men ifølge ungdomsmentoren er det ikke er mye som skal til.

– Det jeg ønsker er å vise foreldre er at om man beveger seg litt utenfor komfortsonen, så vil den sonen bli større. Det blir mer som blir trygt og overkommelig å gjøre, og det blir ikke så skummelt å si hei eller bli med i kantina, poengterer hun.

Gå gjennom klagingen

Hvis du vil hjelpe barnet ditt, så poengterer Mork at ungdommer sjelden vil være noen som foreldrene må fikse. Den beste måten å hjelpe er derfor heller å gå gjennom klagingen.

– Det beste er at de klager over for eksempel å ikke bli invitert til noe, eller at de andre gjør noe de ikke får være med på. Gå via klagingen og møt det med forståelse. Spør om det er noe du kan gjøre. Hjelp til med å finne løsninger, undre deg. Vær tålmodig. Det er en del av livet å oppleve avvisning, sier hun.

Hun sier det er lett for at foreldre ringer til andre foreldre, skoler og trenere for å «fikse opp», men det skal man være forsiktig med når det kommer til ungdommer, mener hun. Rådet er heller å stå i det.

– Det er viktig å øve på de vanskelige situasjonene i livet for de kommer garantert.