Det er vanskelig å høre uten å gjøre

Går du og tenker på hvordan skolestarten skal bli for din ungdom?

Er du usikker på om dette er noe du må gjøre noe med?

Trenger du noen enkle grep for å hjelpe ungdommen din?

Det er ingen ting annet som gjør oss foreldre mer bekymret enn at barna våre ikke har det bra. Det kan sette store følelser og mye tankevirksomhet i sving. Er det vanlig å ha det sånn som henne? Hvor ille har han det? Bør jeg gjøre noe?

Nå nærmer det seg skolestart og mange ungdommer er spente på overgangen til ny

skole, eller hvordan det skal bli å komme tilbake til den samme gamle klassen. Det kan også skape frykt og uro hos foreldre. Vi foreldre vil ikke ordne opp for mye, men vi vil jo hjelpe barna våre når de trenger det. Det er vanskelig å vite når vi skal gripe inn og når vi skal la være.

Hva ønsker ungdommene av foreldrene?

Ungdom roper etter å bli forstått så det ikke skal bli så ensomt å føle det de føler. Det å vite at det er noen andre som forstår mine tanker og følelser, demper ensomhetsfølelsen og det gjør ubehaget lettere å leve med.

I min jobb som Ungdomsmentor hører jeg mange ungdommer fortelle at de ikke orker å være ærlige med foreldrene sine om hvordan de har det fordi foreldrene blir så bekymret, lei seg eller sinte. «Det blir så mye greier hvis jeg forteller noe og så skal de snakke masse med meg eller læreren. Jeg bare sier at det går greit, da slipper jeg alt maset og da slipper foreldrene mine å bekymre seg for meg». Det kan virke som om ungdommene skåner foreldrene sine så de ikke skal få det vondt, og for å unngå så mye styr selv. Jeg spør alltid hva de ønsker at foreldrene skal gjøre i stedet, og svaret er ofte: «Kan de ikke bare høre på meg, og skjønne hvordan jeg har det i stedet for å fortelle meg hva jeg skal gjøre?».

Hva kan vi voksne gjøre?

Vi voksne har så lett for å si «det blir sikkert ikke så ille som du tror,» eller «det kommer til å gå så bra så.». I det du sier disse ordene bekrefter du det din ungdom kanskje tenker- du skjønner ingenting av det her du.

Du trenger ikke alltid si så mye, bare bekrefte at det høres kjipt ut å ha det sånn. Prøv å gi slipp på tanken om hva DU mener om situasjonen, og heller søke å forstå hvordan hun har det akkurat nå.

Du kan for eksempel si ”det er ikke rart at du ble lei deg når …, jeg skjønner godt at den situasjonen ble kjip for deg…” Når du viser forståelse og at du tåler å høre om hvordan han har det, viser du også at du er en han kan komme til hvis det blir verre utover skoleåret.

Når du beholder roen er det lettere for din ungdom å åpne opp og være ærlig om sine tanker og følelser. Du kan spørre om det er noe han ønsker at du skal gjøre. Kanskje dere skal tenke på det et par dager og snakkes om det igjen? Ofte finner vi løsninger når vi blir forstått og får tenkt oss litt om. Så kan dere da vurdere om dere skal be noen om hjelp, eller ikke.

Du trenger ikke alltid ha en løsning. Det er faktisk viktigere at du forstår og tåler å høre uten å nødvendigvis måtte gjøre noe akkurat nå.

Hvordan kan vi klare det da?

Dette er rett og slett en bevisstgjøring og treningssak for foreldre. Tenk etter hvordan du kan holde deg selv rolig når du egentlig kjenner på uro og bekymring for barnet ditt.

Forbered deg på hvordan du kan reagere i utfordrende situasjoner du vet kan oppstå. Hvordan ønsker du å være? Hva tror du din ungdom trenger av deg i slike situasjoner? Hvordan klarer du å holde deg rolig i andre utfordrende situasjoner?

Gi deg selv tabbekvoter når du ikke responderer slik du egentlig ønsker. Si unnskyld hvis du ble revet med av uro i samtale med ungdommen din. Forklar hvordan du har det, at dette handler om deg selv, at du ser det ikke er så lurt at du reagerer så voldsomt og at det er noe du jobber med. Ungdommene liker å høre at du som forelder tar ansvar for at samtalene dere imellom skal fungere.

 Lykke til med skolestart og med å beholde roen når uroen kommer snikende!