Søker ikke tryggheten

I et gammelt, gult hus, fra 1920-tallet, som minner mest om Villa Villekulla, treffer vi Anna Almqvist. Det var hit hun flyttet da det tok slutt på Kolonialen.

– Jeg jobbet der til siste slutt. Jeg fikk nøklene til dette huset den dagen de andre overtok Kolonialen. Da var det inn med håndverkere og brette opp ermene selv. Det var bare dette ene huset på Kolbotn jeg hadde lyst på, sier Almqvist, og ler når hun forteller at sønnen synes huset er litt «skrukkete».

PS. Les mer under bildet!

 Klasseforskjeller

Men sånn er det med Anna. Ingenting er helt som hos andre, heller ikke engasjementet og ønsket om å gjøre noe for andre.

– Helt siden jeg var liten har jeg vært opptatt av ulikheter og fordelinger. Jeg undret meg over hvorfor noen har det som vi har det og noen ikke har mat for dagen, sier Almqvist.

To uker etter hun gav fra seg nøklene til Kolonialen begynte hun i ny jobb hos Røde Kors.

– Jeg kan ærlig si at det Røde Kors jobber med er så viktig for mange. Jeg er togpendler og når jeg går fra Oslo S til butikken på Grønland, er det nok for å motivere meg. Det er store klasseforskjeller.

Drives av motstand

Hun har studert u-lands-landskap, har en forkjærlighet for gamle møbler, historier og drives av motstand.

PS. Saken fortsetter under bildet!

– Jeg drives veldig av å skape noe, og av motstand også. Nå er jeg snart 50 år, og man ser jo noen mønstre. Hva søker jeg? Hvorfor har jeg flyttet inn i et gammelt røkkel alle tenker ingen vil bo i? Hvorfor går jeg opp av en varm seng klokken åtte søndag morgen for å bade i iskaldt vann? Jeg søker ikke hele tiden tryggheten, forteller Almqvist.

Perspektiv og reising

Hun liker å reise, og den hemmelige drømmen er å lage reiseskildringer.

– Jeg har reist mye. Jeg liker forflytning og jeg liker å få andre impulser, bli inspirert av noe man ikke opplever til daglig. Det kan sikkert ligge en rastløshet i det, men det har også med perspektiv å gjøre. For å få perspektiv her hjemme er det viktig å se et større perspektiv ute. Når man hørte som liten at man skulle spise maten sin. «Tenk på barna i Afrika», så tenker jeg det ligger noe i det. Selv om Afrika er et av de rikeste kontinentene, så er det vi som lever der det er fred, finnes et sosialt netteverk, og kan få hjelp, sier Almqvist.

Og julen bød på enda en reise. Den tilbragte hun i Chios for å hjelpe flyktninger.

– Jeg har ventet på muligheten til å være med å hjelpe, og endelig fikk jeg beskjed om at jeg kunne reise, sier Almqvist, som reiste med organisasjonen Dråpen i havet for å gjøre julen litt bedre for noen andre.