Teater uten innbytterbenk. Teatersport og risikosport i ett.

Det er alltid en innbytterbenk. På Gutter 2010-laget i fotball er det innbytterbenker. Vi har vent oss til det, men bør det være slik for barn?

Vi i OPAL synes ikke det. Vi synes alle barn er like mye verdt enten de løper fort eller sakte. Derfor har vi ikke innbytterbenker i vårt teater. Mobbing og blikking har vi heller ikke, fordi vi ikke vil ha det. Slike mål er krevende selvsagt, men jeg tør påstå vi har klart det.

Les også: La det swinge, la det kråkebolle, til du mister all kontroll, voi voi!

3.000 publikummere

Teater er dyrt. Skikkelig teater er skikkelig dyrt. Barn er dyrbare. Skikkelig dyrbare, og uunnværlige. Skikkelig uunnværlige, men noen barn har aldri hatt følelsen av å være skikkelig uunnværlig.

OPAL er en mester i å gjøre skuespillerbarna helt uunnværlige, og det gir en stolthet og spilleglede du skal lete lenge etter for å finne maken til. Det gjør også at 3.000 publikummere strømmer til våre forestillinger og går ut igjen litt gladere og litt mer tankefulle enn da de kom inn.

Kultur er viktig for både publikum og skuespillere. Vi ser det hver gang vi setter opp en ny forestilling.

Helt uunnværlige

Noen barn får store øyne når de oppdager at vi ikke har noen reservebenk. Hvis ikke Kamomilla kommer dansende inn, og sier sin hei til Tommy, så kan heller ikke Tommy si det han skulle ha sagt.

På øvelsene går det greit at en leser opp noen replikker fordi en er litt pjusk eller i en konfirmasjon, men når vi først kommer inn i Kolben og øver hele stykket, så går det plutselig opp for dem at de er helt uunnværlige.

Det er selvsagt ikke bare, bare, med en sånn plutselig selvinnsikt, og mange ganger får vi spørsmålet «ja, men hvis jeg blir syk da?» Det må du ikke bli svarer vi da. Da går det først trill rundt i skallen på dem, og så skjer det noe helt magisk. Neste dag har de vokst fem centimeter utenpå, og 20 centimeter inni seg. Du ser det på øynene.

Ikke noe tullball

Vi lager skikkelig teater som folk ønsker å se. Da er det ikke bare tanta til Aladdin kommer, men halve kommunen. Vi lager begeistring, framtidshåp, ettertanke og drømmer for 3.000 publikummere nesten hvert år, eller så ofte det er plass til oss i Kolben.

Det er ikke noe tullball. Skikkelige kulisser, skikkelige kostymer, skikkelige musikere, skikkelig entusiastiske skuespillere og skikkelig bergtatte publikummere. Vi har levende musikk fra proffe musikere, vi har profesjonelle regissører og koreografer. Mikrofonmygger har vi også til alle.

700.000 kroner

I vårt teater får alle mye å gjøre, mye å synge, og alle får minst en setning å fremføre. Ingen er et tre. Høres dyrt ut? Ja det er det. Budsjettet er på 700.000 kroner.

Startkostnadene før innrykk i Kolben er på drøye 400.000 kroner. Det har vi allerede brent av til regi, repetitør, koreografi, kulisser, kostyme, pr-materiale og så videre.

Ubetalte spillende trenere og forbilder

Vi har noen voksne skuespillere også. De får heller ikke betalt. Bare den utbetalingen som hvert år kommer med minus foran og heter medlemsavgift.

Mange av de voksne har vært der fra de var små. Veiledere og faddere må til hvis barna skal føle seg trygge, og det er det viktigste for oss. Kall dem gjerne ubetalte, spillende trenere og forbilder. For det er det de er, selv om de også synes det er gøy selvsagt.

Anbefalinger eller befalinger?

Reglene til FHI for barn og unge under 20 år passer ikke helt når vi har skuespillere fra åtte til 61 år på scenen. Ikke reglene for voksne heller, for dette er først og fremst en aktivitet for barn og unge med mange spillende voksne «trenere».

Nå er det jo anbefalt å spise sjokoladen etter middag, men det er bare en anbefaling. Jeg innrømmer å ha syndet noen ganger der når sulten har gnagd.

Skal vi nå tolke FHIs anbefalinger som anbefalinger eller befalinger?

Det hadde vært litt tryggere hvis vi fikk klare regler før alle pengene ruller ut, og vi rykker inn med digre kulisser, band, lyd og lys.

50 personer i salen istedenfor 340

50 personer i salen er helt greit, men vi gjør det bare fordi vi ikke har hjerte til å si nei. En annen dato er helt umulig i år, og vi har allerede utsatt to ganger.

Publikum er derimot trygge. Kolben er proffe på smittevern, og billettpengene blir refundert hvis det ikke spilles.

En ting er å spille for 50 personer i en sal som en lagd for 340, men karantenereglene gjør oss ekstremt sårbare. Hvis kona til lydmannen blir syk, så har ikke lydmannen lenger lov til å sitte alene der oppe i kontrollrommet slik han kunne under Havfruen i 2019 selv om han til og med snufset litt.

Les også: Gleder seg til "Aladdin"

Skole for selvtillit og scene

OPAL har holdt på i 39 år og vært en skole for selvtillit og scene.

Formidlingsevne, og sosial forståelse kommer godt med i både skole, arbeid og privatliv senere. Kulturlivet gjør oss alle mer kultiverte. Også de som bare ser på.

Akkurat nå føler vi at vi svever rundt med romdraktene på og ser på jorda der nede. Kontrollrommet har ennå ikke gitt oss klarsignal om vi i det hele tatt får lov til å bryte gjennom atmosfæren og komme oss ned på bakken, eller om vi må bli her oppe og satse på at oksygenet holder litt til.

Vi gir oss ikke før vi må, billetter er trygt kjøp, og vi øver for fullt med munnbindene på.