– Det er en dag i livet mitt som alltid vil være brent inn i minnet mitt

NB: Dette er et debattinnlegg og gir uttrykk for skribentens meninger. 

På verdensdagen for psykisk helse føler jeg det er på tide å dele min historie, en historie preget av utenforskap, tro, og kampen for å finne balanse i min psykiske helse. Som Ahmadiyya muslim har jeg fra tidlig barndom erfart hvordan andres fordommer har påvirket meg, formet meg, og til slutt styrket meg.

Det begynte i første klasse. Jeg husker fortsatt hvordan de andre barna i nabolaget ble bedt om å holde seg unna meg. "Du skal ikke leke med henne," sa foreldrene deres. Jeg var annerledes – en Ahmadiyya muslim – og det var nok til å gjøre meg til en utstøtt. Selv om jeg var for ung til å forstå hvorfor, kunne jeg føle smerten av å bli avvist. Jeg sto ofte alene på lekeplassen, mens de andre barna lo og lekte sammen. Denne følelsen av ensomhet og avvisning satte dype spor i min psykiske helse. Ingen seksåring burde føle seg så utelukket, men det var min virkelighet.

Alt ble verre på ungdomsskolen

Da jeg kom til ungdomsskolen, forverret det seg. Det er en dag i livet mitt som alltid vil være brent inn i minnet mitt: 

Jeg satt i et grupperom, omringet av medelever som kalte meg «kafir» – en ikke-troende. Ordene deres var harde, og smerten jeg følte var enda hardere. Å bli konfrontert slik, midt i en gruppe, fikk meg til å føle meg liten, uverdig og uten verdi. Psykisk begynte jeg å trekke meg unna, kjenne på en konstant uro og følelsen av aldri å være god nok. Dette opplever jeg som en Oslo-jente, i Norge i 2015, kun fordi jeg er Ahmadiyya muslim.

Psykisk helse handler ofte om usynlige kamper, og min kamp var å bære vekten av andres fordommer uten å miste meg selv. Selv i dag, som voksen, merker jeg at folk trekker seg unna når de hører at jeg tilhører Ahmadiyya muslimsk trossamfunn. Det skjer stille og usynlig, men jeg kan føle det. Dette har vært en konstant belastning på min psykiske helse – denne konstante følelsen av å bli dømt før noen engang har kjent meg. Det er en tyngde som setter seg dypt i sinnet, og det tar mye å ikke la den tynge en helt ned.

– Jeg begynte å dykke dypere inn i min egen tro

Men midt i denne smerten og den psykiske kampen, fant jeg noe som skulle endre alt. Jeg begynte å dykke dypere inn i min egen tro. Jo mer jeg leste om Ahmadiyya islam, desto mer begynte jeg å forstå meg selv og verden rundt meg. Det ble en helbredende prosess, en reise fra psykisk smerte til mental styrke. Jeg innså at troen min kunne være et verktøy for å styrke min psykiske helse, ikke bare en identitet som andre dømte meg for. Jeg fant fred i budskapet om kjærlighet, tålmodighet og forståelse som min tro fremmer. Og etter hvert som jeg lærte om andre trossamfunn, begynte jeg å se at vi alle bærer på våre egne kamper.

Denne reisen har lært meg at psykisk helse ikke bare handler om de store traumene, men også om de små, daglige kampene vi står overfor. For meg har det handlet om å finne styrken til å stå i min tro, til tross for andres avvisning. Min psykiske helse har vært gjennom mange prøvelser, men det som startet som sårbarhet, har utviklet seg til styrke.

I dag, på verdensdagen for psykisk helse, ønsker jeg å minne om at helbredelse kan komme fra uventede steder. For meg kom den gjennom troen min. Den lærte meg å holde fast ved det som gir meg indre fred, og å bygge en mental motstandskraft som kan overleve selv de mest sårende opplevelsene. Psykisk helse er en livslang reise, og selv om veien kan være tøff, finnes det alltid måter å finne styrke og håp.

Shamaila Mahmood (24)