– Tankegodset bak terroren 22 juli lever i vårt samfunn

Oppegård Avis har stilt tre spørsmål til fremtredende politikere fra Nordre Follo, i forbindelse med 10-års markeringen for terrorangrepene mot Norge 22. juli 2011.

Dette er svarene til Ida Lindtveit Røse (28), 1. kandidat til stortinget for Akershus KrF.

Hvor var du 22. juli 2011, og hva gjorde du i timene og dagene etter terroraksjonen i Oslo og på Utøya?

– Den 22 juli 2011 var jeg på en hyttetur i Nordmarka, og vi skulle tilbake til Oslo den dagen. Mobilen var tom for strøm, og på vei tilbake hørte vi et kjempebrak. Vi trodde da det var torden, og satte opp tempo for å unngå uværet som var meldt senere den dagen. Da vi kom tilbake til Oslo ble vi møtt av beskjeden om at det var gått av en bombe i Oslo sentrum. Det hele var så uvirkelig at det var vanskelig å ta inn over seg. Vi ble sittende og følge med på nyhetssendingen, og som aktiv i politikken var jeg også på Twitter. Der kom det meldinger om skyting og at venner og bekjente gjemte seg, allerede før nyhetssendingene fanget det opp. Jeg husker godt at jeg satte meg på bussen på vei hjem til Tårnåsen dagen etterpå, ingen mennesker var i gatene og alle kryss var bevoktet at bevæpnet politi og forsvar.

Har 22. juli 2011 hatt noe å si for ditt politiske engasjement?

Jeg var fylkesleder i Akershus KrFU og stilte til valg for første gang høsten 2011. Men selv om jeg allerede var politisk aktiv, har 22.juli gitt en annen dimensjon til det å engasjere seg politisk. 69 personer ble drept på Utøya fordi de var politisk engasjerte, fordi de kjempet for endringer i samfunnet vårt, fordi de var på sommerleir med AUF. Etter det var det umulig å møte politikk med likegyldighet, og jeg følte på en annen plikt og ansvar til å ta del i demokratiet, være tydelig på mine meninger og kjempe for dem og for at andre kan kjempe for sine.

Kjærlighet, samhold og fellesskap var ord som preget Norge i tiden etter 22. juli 2011. Hvor er vi nå, 10 år etterpå?

– Kampen for at kjærlighet, samhold og fellesskap skal prege Norge og vårt fellesskap, er ikke en kamp som på noe tidspunkt er tatt eller ferdig. Den må tas igjen og igjen, hver dag. Av oss som fellesskap, men også som enkeltmennesker. Tankegodset bak terroren 22 juli lever i vårt samfunn. Nye terrorangrep har blitt begått. Unge politikere, og spesielt AUF-ere og utøyaoverlevende, opplever hat, drapstrusler og hets når man ytrer seg politisk. Vi har hatt berøringsangst for å snakke om 22 juli, mange av oss som enkeltmennesker og som fellesskap. Det gjør at konspirasjonsteorier og forfalskning av historien får vokse frem. Berøringsangsten må bort. Når rasisme, konspirasjonsteorier, hat og vold truer menneskeverd, ytringsfriheten og likeverd er det vårt felles ansvar å stå opp for hverandre.