– Det vi tror på må kjempes for og beskyttes

Oppegård Avis har stilt tre spørsmål til fremtredende politikere fra Nordre Follo, i forbindelse med 10-års markeringen for terrorangrepene mot Norge 22. juli 2011.

Dette er svarene til Hans Martin Enger, varaordfører i Nordre Follo kommune og MDG-representant i kommunestyret.

Hvor var du 22. juli 2011, og beskriv gjerne hva gjorde du i timene og dagene etter terroraksjonen i Oslo og på Utøya?

– Jeg var på idyllisk familieleir i Stavern. Jeg satte meg i bilen for å flytte noen greier, og slo på radioen til nyheten om eksplosjon i regjeringskvartalet. Jeg tenkte, "hvilket lands regjeringskvartal?" Deretter fulgte jeg nyheter til langt på natt, men ble aller mest lamslått da jeg slo på tv-en igjen tidlig neste morgen og dødstallene hadde steget til det uvirkelige.

I dagene etterpå var jeg fryktelig lei meg og handlingslammet. Vi dro hjem til Oslo, besøkte roser og glasskår og hørte på nyheter og musikk og kjente at uskylden var tapt, bobla sprukket, idyllen knust. Jeg gråt mye, selv om jeg ikke kjente noen av de omkomne personlig. 22. juli viste på verst tenkelige vis at vi ikke kan ta Det Gode for gitt, det vi tror på må kjempes for og beskyttes. Terroristen angrep først og fremst umistelige unge mennesker, men også menneskeverd, demokrati og Arbeiderpartiet. Hva kunne mitt svar være? Hvordan kunne man på noe vis stille seg på ofrenes side? Etter en ukes tid tok jeg det første skrittet, som ble en del av bearbeidelsesprosessen min og preger meg fortsatt, jeg meldte meg inn i et politisk parti.

Har 22. juli 2011 hatt noe å si for ditt politiske engasjement?

– Ja. Det var som sagt utløsende årsak til at jeg meldte meg inn i MDG, selv om det tok flere år før jeg ble aktiv i politikken. 22. juli understreker hvor skjørt alt er: livet, menneskesinnet og alt det samfunnet vårt er bygd på. Alt avhenger av at vi tar vare på det, beskytter det og kjemper for det.

Kjærlighet, samhold og fellesskap var ord som preget Norge i tiden etter 22. juli 2011. Hvor er vi nå, 10 år etterpå?

– De samme ordene beskriver fortsatt det norske samfunnet godt, selv om ekstreme og farlige holdninger dessverre lever godt i dag som den gang. Dagens politiske landskap er mye mer preget av dragkampen mellom de som ønsker mer av det internasjonale (der jeg hører hjemme) og de som ønsker mer av det nasjonale, med Trump og Brexit i spissen. Det er fullt akseptabelt å være på ulike steder på den skalaen, men vi må ta på alvor at det finnes noen grenser vi ikke skal tolerere at passeres. Det er på et forkvaklet vis langs den samme skalaen Breiviks ideologi finner sitt nedrige ytterpunkt og bunnpunkt. En av lærdommene fra tragedien må være at vi må orke å konfrontere det når grensene blir leflet med eller tråkket over, enten det er av ukjente bloggere eller kjente samfunnsdebattanter. Det skylder vi både de som ga sitt liv, de etterlatte, demokratiet og Arbeiderpartiet.