22. juli - 10 år etter:
– Dette er en kamp vi ikke kan tape
I dag er de kjente politikere i Nordre Follo kommune. Hvor var de den dagen for 10 år siden, hva husker de fra de første timene og hvor er samfunnet vårt nå, 10 år senere.
Oppegård Avis har stilt tre spørsmål til fremtredende politikere fra Nordre Follo, i forbindelse med 10-års markeringen for terrorangrepene mot Norge 22. juli 2011.
Først ute i denne spalten er Hanne Opdan (56) fra Arbeiderpartier, ordfører i Nordre Follo kommune.
Hvor var du 22. juli 2011, og beskriv gjerne hva du gjorde i timene og dagene etter terroraksjonen i Oslo og på Utøya.
– Den 22. juli 2011 var familien på vei hjem fra sommerferie. Vi satt i bilen ved bomstasjonen på Alna da nyheten om at en bombe hadde gått av ved Regjeringskvartalet. Resten av dagen og kvelden gikk med til å følge med på nyhetene. Når realitetene og omfanget seg inn kjente jeg på en kvalmende følelse og maktesløshet, spesielt fordi jeg hadde fått beskjed om å ikke forsøke å kontakte noen som var på Utøya fordi ingen hadde oversikt over situasjonen og for ikke å sette deres liv ytterligere i fare. Dagen etterpå var jeg å tok imot AUF-ere og deres familier for å gi den hjelpen jeg kunne og gi dem muligheten til å prate. Vi fikk i oppgave å ta oss spesielt av de som var der og kom fra vår region. Jeg husker spesielt en ung gutt som var alene og som hadde møtt gjerningsmannen ansikt til ansikt, men unnsluppet. Jeg glemmer aldri historien hans, det tomme blikket og apatien i ansiktet til gutten.
Det var svært vondt å være tilstede i lokale når noen der fikk beskjed om at en av deres nære var drept. Det var en svært dempet stemning i rommet, som ble til absolutt stillhet når en mobil ringte. Alle fryktet budskapet i samtalen og bekreftelse om dødsfall kom i form at høylytt gråt og skrik.
I dagene etter åpnet Gunvor Eldegard, som var leder av Ski Arbeiderparti, hjemmet sitt for de som ønsket og samles. Vi var mange som møttes der i de påfølgende dagene.
Det var en god følelse å oppleve at hele Norge støttet opp om Rosetogene og alle arrangementene i ukene og månedene etter terrorangrepene.
Har 22. juli hatt noe å si for ditt politiske engasjement?
– Mitt politiske engasjement har bestandig vært sterkt. Jeg er særlig opptatt av barn og unges oppvekst vilkår, en trygg og god alderdom og at vi skaper et samfunn hvor verdiene fellesskap, toleranse er fremtredende.
Den 22. juli har styrket min oppfatning at vi stadig må arbeide for et fellesskap med like muligheter og ett samfunn med plass til alle. Terroristen ønsket et samfunn som er fjerne fra idealene til arbeiderbevegelsen. Hvor mennesker ble bedømt etter etnisitet og hvor ulike samfunnssyn ikke ble akseptert. Handlingen hans har gitt meg styrket tro på arbeiderbevegelsenes verdier om frihet, samhold og respekt for andre.
Kjærlighet, samhold og fellesskap var ord som preget Norge i tiden etter 22. juli . Hvor er vi nå, 10 år etterpå?
– Den 22. juli 2011 gjorde noe med det norske folk. Den store majoriteten støtter opp om mangfold og respekterer ulikhet. Samtidig viser diskusjoner, debatter og kommentarfelt at grupper har glemt, og at kampen for et mangfoldig og bedre samfunn aldri tar slutt. Hver og en av oss har et ansvar for å ta til motmæle når andre argumenterer for det verdisynet terroristen sto for. Dette er en kamp vi ikke kan tape. Aldri tie, aldri glemme! ♥️