Ordføreren elsker våren - slik har hun det nå
– Våren er min favorittårstid - det grønnes, det blir lysere og varmere, skriver ordfører, Cecilie Dahl-Jørgensen Pind som er ukens skribent i «Slik har vi det nå».
NB: Dette er et debattinnlegg. Innholdet representerer skribentens meninger.
Jeg elsker å rote og rydde i min lille hage, og om våren er det som om naturen roper til oss. Planter og vekster som har visnet og knekt i løpet av vinteren, har nok bare spilt oss et puss, for jammen spirer det og gror mellom vissent løv og knekte greiner. Nytt liv sprenger seg frem om våren, år etter år.
Mange av plantene mine trenger både omsorg og hjelp for å springe ut i blomst; det kan være en støttepinne, litt gjødning, en lett klipp eller sol og lys. Jeg er jo veldig klar over at jeg ikke er herre over selve veksten, men jeg blir glad langt inne i margen av å gjøre disse små grepene som gir bedre muligheter for at plantene skal lykkes. Og så vet jeg at mange av plantene mine stort sett klarer seg selv.
Og når jeg står der med jord under neglene etter å ha plantet ut de små spirene jeg sådde inne mens snøen fortsatt lå på bakken, da tenker jeg at det er jo et slikt samfunn vi vil ha.
– Slik kan vi være en samfunnsgartner og sørge for at det gror og spirer rundt oss
Et samfunn der vi behandler hverandre med omtenksomme hender, gjør små og store grep for å hjelpe hverandre å gro sterkere, gir hverandre den støttende pinnen når livet svaier for mye og luker vekk det visne for å gi plass til det friske. Slik kan vi være en samfunnsgartner og sørge for at det gror og spirer rundt oss. Heldigvis har vi mange slike gartnere i Nordre Follo.
Du ska itte trø i graset.
Spede spira lyt få stå.
Mållaust liv har og e mening
du lyt sjå og tenkje på.
På Guds jord og i hass hage
er du sjøl et lite strå
Lenge før bærekraft var et moteord, skrev Einar Skjæråsen disse strofene. Men jeg synes likevel at diktstrofene beskriver at bærekraft også handler om å behandle hverandre med respekt og varsomhet, slik vi også må gjøre med jorda og naturen vår.
Felleskapets store dag
I en årstid som strømmer over av håp, passer 17. mai godt inn. For også denne dagen bringer med seg håp og forventninger. En dag for alle, der alle kan føle tilhørighet til fellesskapet.
17. mai er fellesskapets store dag, men vi vet det er mange som lever på siden av felleskapet, og som ikke tar del i hurraropene. Selv barn og unge kan oppleve 17. mai som en vanskelig dag der de ikke blir inkludert. Vi trenger alle å høre til! Tilhørighet til familie, venner, et lokalmiljø, et sted og et land.
Et av våre sikreste vårtegn, er russen. På sitt beste er russetiden glede, felleskap og tilhørighet. Samtidig er det noen mørke skyggesider knyttet til ungdom og utenforskap. I fjor sa prinsesse Ingrid Alexandra i sin hilsen til russen:
I russetiden er det viktig å huske på de som har opplevd utestengelse, mobbing eller de som av ulike grunner ikke har klart å fullføre videregående skole. Derfor håper jeg at alle husker på at det ikke er for sent å bli kjent med nye mennesker.
Hennes påminnelse gjelder oss alle, det er aldri for sent å bli kjent med nye mennesker.
Så kanskje håpet er lysegrønt, som Alexander Kielland skrev (riktignok om en dame i lysegrønn kjole). At alt det lysende grønne, spiring og vekst nettopp er håp om en bedre hverdag, om en bedre verden og et bedre liv.
Så med hagehanskene på, støttepinne og gjødning klar, ønsker jeg dere en alle en flott vårtid med en vellykket spiring og en rik avling. Og ha en riktig god nasjonaldag!
